Libya – 10 år etter

Skrevet av Siri Langeid

I mars 2011 sendte regjeringen, bestående av Arbeiderpartiet, SV og SP bombefly til Libya. Krigen viste oss at venstresiden i regjeringen var minst like krigslystne og imperialistiske som høyresiden i regjering. Den viste at hvordan det går når marxistiske analyser byttes ut med troa på å administrere imperialismen på en snillere måte og antiimperialisme byttes ut med troa på FN.

Internasjonal enighet om militær aksjon 

Resolusjon 1973 var et vendepunkt i prosessen som førte mot Libya-krigen. Resolusjonen ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd 17. Mars 2011.[1] Denne resolusjonen lovliggjorde i internasjonal sammenheng den militære aksjonen mot Libya, og den var årsaken til at Norge stilte sine bombefly til disposisjon.Enigheten i FNs sikkerhetsråd om resolusjon 1973 oppstod ikke spontant eller tilfeldig, ei heller oppstod den da opprørene i Libya begynte. Det ble arbeidet hardt og lenge for å få vedtatt en resolusjon som ville åpne for militær aksjon. Frankrike var den sterkeste pådriveren, og samarbeidet nært med Storbritannia. Frankrike,Storbritannia og Egypt trente libyske militante med spesialstyrker minst en måned før det første opprøret i februar 2011. Frankrike har som kjent sterk innflytelse i de tidligere franske koloniene i Afrika. Ifølge rådgiver Sidneys Blumenthals e-poster til Hillary Clinton var Sarkozy motivert av følgende prioriteringer:

1. Ønske om større del av Libyas oljeproduksjon

2. Øke fransk innflytelse i Nord-Afrika

3. Forbedring av den interne situasjonen i Frankrike (økt populæritet)

4. Fransk militære ville få sjansen til å gjenopprette sin posisjon i verden

5. Adressere bekymringen om Gaddafis langvarige plan for makt og innflytelse i franskdominert Afrika.[2]

Norsk deltakelse

FNs godkjenning var avgjørende for Norges deltakelse. Før denne var Norge, med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, en av statene som advarte mot militær innblanding.[3] De norske diplomatene forsøkte heller å overtale Gaddafi til å gi seg uten kamp. Men da FNs resolusjon ble vedtatt, med et ønske om at medlemslandene skulle støtte opp om resolusjonen i praksis, snudde Støre og stilte seg helhjertet bak en militær aksjon.

Det var overraskende for noen at “antikrigspartiet” SV ble så entusiastisk med. Partiet har akseptert en løsning der de ønsker å være nødbrems for USAs stormaktspolitikk. Dette gjør SV ved å støtte en FN-styrt verden, som de håper kan begrense USA og NATO fra å gå til urettferdige kriger. FN blir nærmest per definisjon er positiv makt, da den innehar denne nødbremsrollen. Men FN er styrt av medlemsstatene og i størst grad de mektigste imperialiststatene i verden, da disse kan legge ned VETO i FNs sikkerhetsråd. I tillegg har de mektige statene selvfølgelig mange andre midler, som økonomisk og politisk makt de kan bruke til å presse andre stater, i tillegg til ofte informasjonsmonopol, slik som i Libya-saken. Er det slik at dersom bare USA ønsker en militær aksjon så er det moralsk galt, mens dersom både USA og Russland ønsker det så er det riktig? For i siste fall vil ønskene være motivert av idealisme og frihet for folket, og ikke av at deres stormaktsinteresser tilfeldigvis sammenfaller? I Libya så vi nettopp at stormaktsinteressene sammenfalte mer eller mindre. Gaddafis regimet samarbeidet ikke nært med noen av imperialiststatene, hverken USA, Kina og Russland så seg tjent med å forsvare et Gaddafi-styrt Libya. 

Likevel kan kravet om godkjenning i FNs sikkerhetsråd før militære aksjoner ha potensiale til å bremse eller hindre deltakelse i krig. Hvordan fungerte denne teorien i praksis i Libya?

FN – en brems for den militære aksjonen i Libya?

Kravet om at militære aksjoner skal være godkjent av FN førte til noen endringer i prosessen. Frankrike og Storbritannia fikk med seg NATO og USA, men hadde likevel legitimitetsproblemer. De måtte få med seg Russland, Kina, India og Sør-Afrika. Den arabiske liga og den afrikanske unionens godkjenning ville også gitt legitimitet. Flere av disse var kritiske til en vestlig invasjon i Libya. Flere metoder ble tatt i bruk for å få så bred støtte som mulig. En metode var uklarhet rundt hva resolusjon 1973 egentlig innebar i praksis. Det ble fokusert på at resolusjonen var en “no-fly zone” og at formålet var beskyttelse av sivile. Regimeendring ble ikke nevnt. Det ble derfor betydelig forvirring blant flere land angående hva resolusjonen skulle bety i praksis, og å stemme ned en resolusjon som kun fokuserte på beskyttelse av liv ville være stigmatiserende for staten som gjorde det. Det stod ettertrykkelig i resolusjonen at bakkestyrker ikke skulle involveres, noe som kunne tolkes som at det ikke skulle være en invasjon. Både norske politikere og internasjonale politikere hevdet at det ikke var regimeskifte som var målet. Vi vet i ettertid at flere land kan ha blitt påvirket av den uklare ordlyden, spesielt Sør-Afrika, som var en viktig regional stemme, men muligens også Russland. 

Det virker derfor som om kravet om FN- godkjenning hadde effekt. Behovet for en godkjenning førte til at de drivende kreftene måtte arbeide for å få flere aktører og stater til å akseptere resolusjonen, og da måtte intensjonen være skjult. Uklart språk og uærlig kommunikasjon måtte tas i bruk, sammen med press og en oppblåsing av situasjonen i Libya. Vi vet at påstander uten hold ble hauset opp, som viagravoldtekter begått av regimets soldater,[4] samt det ventede folkemordet i Benghazi.[5]  Den raske aksepten og spredningen av udokumenterte påstander var en del av kampanjen for å få støtte til en militær kampanje mot Libya.


Ingen benekter at Gaddafis regime var brutalt og brøt menneskerettigheter. Men videre i krigen har det blitt begått en rekke menneskerettsbrudd som ikke har fått i nærheten samme oppmerksomhet.  Vi vet at allerede 27. Mars 2011 visste Hillary Clinton at opposisjonen i Libya uten lov og dom henrettet det de kalte utenlandske leiesoldater, som var kjent for å være afrikanske migranter.[6]

Da resolusjonen ble godkjent i FN innebar dette umiddelbart full tilslutning fra Norge. Det førte til at ønsker om å bremse eller hindre stormaktspolitikk ble omdannet til å støtte helhjertet opp om stormaktspolitikk. “Venstresideregjeringen” og SV endte opp med å selv bidra med det mest aggressive krigføringen i norsk historie. Regimeskifte ble gjennomført, og det med brei oppslutning. Motivene måtte skjules og fokuset var på menneskerettigheter. Det er ikke noe nytt, men er heller et typisk trekk når partier eller institusjoner med en sosial profil utøver imperialisme. 

En analyse som tilsier at når alle de store imperialistmaktene er enige i FN så er krigen god, er døden for en framtidig sosialistisk eller antiimperialistisk stat. Verdens kapitalistiske og imperialistiske makter vil kunne enes om å gå til krig mot en slik stat, med retten på sin side.

Libya i dag

Under og etter det militære angrepet ble ulike militsgrupper støttet økonomisk og med våpen av forskjellige land som ønsket innflytelse i det fremtidige Libya. Militsene var og er tilknyttet ulike geografiske områder i Libya. Det fantes ingen brede bevegelser som kunne ta makten nasjonalt. En strategi der regimet bombes og våpen deles ut blant ulike militsgrupper er fiendtlig mot folket i Libya. Sivile har ikke blitt beskyttet i dette tiåret som har gått. I disse 10 årene har det vært krig mellom ulike grupper som vil styre staten. I 10 år har sivile blitt drept, tilgang på elektrisitet og grunnleggende varer er sterkt svekket.[7] I 10 år har det blitt avslørt menneskehandel, og andre fryktelige handlinger i Libya.[8] Mangel på en fungerende stat, krigføring og økonomisk kollaps vil ha konsekvenser i lang tid framover.

Cease-Fire in Libya Collapses Despite International Efforts - The New York  Times
Ødelagt nabolag utenfor Tripoli, 2020. (NYT)

Libya har i flere år hatt to “regjeringer” i krig med hverandre. På den ene siden er FN-støttede Government of National Accord (GNA) i Tripoli, vest i landet og på den andre siden er House of representatives med Khalifa Haftar, med base øst i landet. GNA og House of representatives signerte en våpenhvile i oktober 2020, og det er nå dannet en overgangsregjering med Adbul Hamid Dbeibah som statsminister. Han er anklaget for å vinne ved hjelp av bestikkelser.[9] Det er planlagt valg i desember 2021. Det er bare å håpe at landet klager å legge krigen bak seg og ta sakte skritt mot trygghet og stabilitet. Ulike imperialistiske interesser i landet gjør dette vanskeligere. Krig og lovløshet er ustabilt farvann å navigere i men det er ikke tvil om at de imperialistiske statene gjør sitt for å få innflytelse. 

Amerikansk militære, “Africom” er i Libya. USA anklager Russland for å legge ut landminer og skade sivile i landet.[10] Russland, Frankrike, Emiratene og Egypt har støttet Haftar og House of representatives.[11] Den østlige delen av landet er den definitivt best organiserte, og har en lang historie med motstand mot okkupasjon og sentralisering. De har store oljeressurser og liten vilje til å underlegge seg en sentral makt. De var motoren i opprøret mot Gaddafi. I 2019 forsøkte Haftars styrker å ta over Tripoli, og blant annet Tyrkia, Italia og Qatar beskyttet GNA mot angrepet. GNA gjorde framskritt og truet med å ta byen Sirte, men da advarte Egypt.[12] I forbindelse med dette uttalte FNs generalsekretær Antonia Gueterres “vi er svært bekymret for den alarmerende militære oppbygningen rundt byen, og de høye nivåene av direkte utenlandsk innblanding i konflikten i strid med FNs våpenembargo, FNs sikkerhetsråds resolusjoner og forpliktelsene medlemsstatene gjorde i Berlin.(vår oversettelse).[13] USA støtter GNA.[14] Tysklands utenriksminister Heikko Maas kalte utenlandsk innblanding hoveddrivkraften i konflikten. 

 Veien framover

Over mange år har marxistiske og antiimperialistiske analyser blitt fortrengt. Under store politiske hendelser, da analysene virkelig trengs, pushes borgerskapets vilje hardt gjennom i media. Alternative analyser blir latterliggjort og angrepet hardt. Det viser bare at borgerskapet vil holde på makten sin, og at marxistiske analyser behøves. 

Sentralt i den borgerlige venstresideanalysen er en idealistisk verdensforståelse blottet for klassekamp og maktanalyser. Når vanlige folk ser etter analyser finner de det ikke på venstresiden. Det gjør stor skade på den antiimperialistiske bevegelsen i Norge. Svært mange enkeltpersoner blir deillusjonert, og noen begynner for eksempel å støtte Steigan fordi de der finner analyser om utenrikspolitikk og mye stoff om blant annet Libya. Det spres konspirasjoner og kvasianalyser over en lav sko. Resett har skrevet aktivt om Libya, og den reaksjonære akademikeren Terje Tvedt er personen som startet den offentlige debatten i Norge om krigen. 

Fascister jobber altså aktivt med å få støtte gjennom kritikk av norsk krigføring. På den andre siden har Rødt og grupper til venstre for Rødt vært kritiske til krigen. De reaksjonære ser ut til å i større grad bruke medier for å spre sine analyser og oppdateringer om verden. De bygger opp egne medier og sprer ideologien sin langt lenger enn til bare medlemmer eller aktive tilhengere.

Den systemtro venstresiden tror på det gode FN og det gode Norge. Antiimperialister må jobbe for å avsløre Norges såkalte godhet, på mange plan. Myten om at Norge og norske politikere er gode og ikke har egeninteresse dekker over den norske statens klassekarakter, utbytting av den norske arbeiderklassen og utbytting og imperialistisk plyndring i andre land. Det er en myte som maner om klassesamarbeid – for nasjonen. 

Dette er en av måtene det borgerlige samfunnet legger grunnen som fascismen kan vokse videre på. Fascismens oppslutning baserer seg på en skrudd og manglende forståelse av klasse og maktforholdene i samfunnet. Eller på en bevisst tildekking av de faktiske forhold. Nasjonen skal samles på tvers av utbytting av klasse, mot en fiende, som det sosialdemokratiske borgerskapet i samarbeid med muslimer, jøder eller andre.

En antiimperialistisk linje vil aldri spille på at stormaktenes egentlige intensjoner er å redde verden. En antiimperialistisk og revolusjonær linje vil avsløre motiver, makt og interesser, ikke fordekke og skjule de. Dersom en likevel støtter militære styrker fra et imperialistisk land, vil den materialistiske analysen være åpen og ærlig.

To ting er svært viktige for den revolusjonære venstresiden. Det ene er å analysere verden på marxistisk vis og å spre disse analysene slik at de påvirker større deler av folket, og det andre er å ta et oppgjør med de delene av borgerskapets ideologi som har fått spre seg og ødelegge for den antiimperialistiske solidariteten.

Det er ingen vits i å henvende seg til Gahr Støre, VG eller andre borgerlige krefter. 10 år etter Libya henvender vi oss til vanlige folk, sosialister, anti-imperialister, folk som er mot krig. 10 år etter Libya er det på tide å ta et oppgjør med FN-linjen og alle lignende linjer. FN bør ikke styre verden noe mer enn EU burde styre Europa eller en nordisk forening burde styre norden. Ingen av disse er uttrykk for arbeiderklassens interesser. Ingen av disse er antikapitalistiske eller antiimperialistiske. En antiimperialistisk linje må ta utgangspunkt i situasjonen i Norge og verden i dag, og bygge opp motstanden stein på stein, ikke tro på eventyr om at kapitalismens internasjonale organer er våre venner. 

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *