Debatt: Hvorfor verden er truet av en ny fascisme-bølge

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.

Av Helge Hellevang

Hvordan oppstår fascisme?

Fascisme er en autoritær og undertrykkende politisk fenomen som alltid utvikler seg i krisetider. Vi finner nasjonale styreformer som har mange likhetstrekk med fascismen også lenge før kapitalismen. For eksempel hadde Syrakus i det gamle Hellas et styre under diktatoren Dionysios (ca. 432 – 367 f.Kr) som hadde mange likhetstrekk med mer moderne eksempler på fascisme (Bernard L. Cohen, 1934). Cohen mente at fascisme oppstår i krisetider når de som står opp mot det politiske etablissement som får skylda for krisene, får støtte fra folket til å ta makten. Motivasjonen til den eller de som tar makten er makten selv. Hos Cohen er ikke kapitalismen selv en drivkraft for å velte demokratiet og innføre et fascistisk diktatur. Det er nok med egne maktambisjoner fra en enkeltperson og hans støttespillere.

John Strachey (1932) beskriver derimot at fascismen har sitt utgangspunkt i kapitalistiske kriser og klassekamp, i en periode hvor arbeiderbevegelsen har blitt for sterk og det politiske etablissement i kapitalismens øyne er for svakt til å knekke denne arbeiderbevegelsen. Kapitalistiske krefter, med de mekanismer de har for hånden, sørger da for å få på plass et autoritært styre som kan knekke motstanden fra arbeiderklassen og sørge for at kapitalen får bedre betingelser. Eksempler på land hvor kriser førte til oppblomstring av fascistiske partier på 20-tallet er Italia, Tyskland, Polen, og Østerrike. Senere kom Franco og Spania etter. For kapitalismen er ikke innføring av et diktatorisk fascistisk parti nødvendigvis bare et gode. Kapitalen kan ha vanskeligheter med å kontrollere fascistiske diktatoriske partier og det vil ofte også være motstridene interesser blant borgerkskap og kapitalister I de tilfeller hvor statsapparatet er sterkt nok til å undertrykke arbeiderklassen er det ikke behov for at et fascistisk parti tar makten, og kapitalen foretrekker derfor i stedet å støtte innføring av fascistisk maktpolitikk av de regjerende (Strachey, 1932).

Hvor står fascismen i dag?

I dag har vi noen land hvor fascistiske parti har makten og hvor det innføres restriksjoner på det borgerlige demokrati. Polen og Ungarn er eksempler. Det er her partier som er høyreradikale, rasistiske og nasjonalistiske, og som etter å ha kommet til makten svekker demokratiske institusjoner og grunnlov. På mange måter ligner de på sine forbilder fra 20-30 tallet. Trump og deler av det Republikanske parti i USA har også fascistiske tendenser. Disse partiene og lederne av partiene, og bakgrunnen for oppblomstringen av disse, passer nok godt inn i beskrivelsen til Cohen (1934). Det vil si at veksten av partiene ikke først og fremst er drevet frem av kapitalen, men av enkeltpersoner og grupper med makt i seg selv som mål. Noen av disse lederne er utprega narsissister og motivasjonen er mer penger og makt til seg selv og sine familier. Med en proteksjonistisk og nasjonalistisk politikk er de heller en brems for kapitalen, noe som er spesielt åpenbart i USA hvor Trump sin proteksjonistiske politikk hindrer fri flyt av varer til verdensmarkedet for monopolkapitalen i USA. Kapitalen må derfor satse på andre hester i søken på løsning for fallende profittrater og de stadig dypere økonomiske krisene.   

Hvorfor vil fascismen stå sterke i fremtiden og hvilken type fascisme vil vi få?

Kapitalismen går mot en fremtid med stadig dypere kriser og etter hvert nærmest en permanent økonomisk krise. Mesteparten av planeten er nå underlagt kapitalistisk produksjon, og ekspansjonsmulighetene blir stadig mindre. Man kan se for seg forskjellige scenarioer for hva kapitalen vil gjøre for å få seg selv ut av en slik fremtidig permanent krisetilstand, og ingen av scenarioene er særlig hyggelige.

Man kan tenke seg at fascistiske tendenser og nasjonalisme i enkeltland fortsetter, og at det blir kamp mellom land for å sikre seg selv begrensede ressurser. Kapitalen vil i et slikt tilfelle måtte legge skylda på sin egen elendighet og ufullkommenhet på andre land og folk, og en rasistisk og nasjonalistisk fascisme lik den på 20-30 tallet vil kunne dominere. Dette vil fort kunne ende i en ny imperialistisk krig for å igjen organisere og fordele verdensressursene, og på nytt sikre et hegemoni over kapitalen.

Et annet scenario er at liberaliserende politiske krefter vinner, støttet opp fra monopolkapitalen både i USA, Europa, og Asia. I et slikt scenario er det helt nødvendig å skrote gammel teknologi og erstatte denne med noe helt nytt, som sikrer en akselerert varesirkulasjon. Selvsagt kan man også fortsette å produsere varer med stadig dårligere holdbarhet, men det er grenser for lenge dette kan fortsette. Dette scenariet, som enhver annen akselerert varesirkulasjon og produksjon basert på produksjon for profitt, står i sterk motsetning til økologisk bæreevne. I dag er ikke lenger arbeiderklassen hovedutfordring for monopolkapitalen, slik den var på 20-30 tallet. Miljøbevegelsen har blitt en stadig sterkere kraft med stor støtte fra en ung og politisk engasjert generasjon. Kapitalen har forstått dette og løsninga er å spille på lag med miljøbevegelsen. Gjennom blant annet Verdens Økonomiske Forum (VØF), promoterer nå kapitalen en “grønn revolusjon”. Dette sikrer rask utskiftning av teknologi og videre vekst, og er tilsynelatende med på å redde Jorda. En gedigen bløff.

Med seg i kampen for det grønne skiftet er samtlige politiske partier, som ikke har gjennomskuet bløffen. Med VØF som sjåfør for verdenskapitalen, kan nasjoner pålegges radikal miljøpolitikk for å fremme nye grønne løsninger, inkludert tvang og maktmisbruk for å holde de kreftene som kjemper imot nede. Ettersom galskapen i det grønne skiftet blir klart for flere, må også maktmidlene bli hardere. Det kan bli nødvendig å skrote demokratiske institusjoner og det kan føre til en neo-fascistisk autoritær politikk, hvor ikke lenger rasisme og nasjonalisme blir brukt for å sikre kapitalen, men som i den klassiske fascismen vil folk bli delt opp i de som er innenfor og de som er utenfor. De som er utenfor må undertrykkes med makt slik at det grønne skiftet kan gjennomføres. Vi kan kalle denne neo-fascistiske retningen for økofascisme.

Les også: Debatt: Om Norsk Økofascisme

Vi har sett noen tendenser til økofascistiske tanker både hos ledende grønne politikere og akademikere. For eksempel Bastholm sin tale på MDG sitt landsmøte i 2019, hvor hun sier

«vårt politiske system i Norge er veldig bra når en trenger kompromisser, men fungerer dårlig for kriser som ligger noen år frem i tid» og «økosystem og klima inngår ikke kompromisser» og at «tiden for å spørre pent er forbi».

Også ledende akademikere og intellektuelle har kommet med anti-demokratiske utspill i av samme sjanger som Bastholm. I Aftenposten debatt 2019 kunne vi lese 25 intellektuelle (akademikere, kunstnere, forfattere etc.) si følgende:

«I samsvar med vår samvittighet og vår fornuft erklærer vi et opprør mot regjeringen og de medansvarlige og handlingslammede institusjonene som truer vår felles fremtid. Styresmaktenes bevisste medvirkning til ødeleggelse av naturen er i strid med folkeviljen og har satt allmennhetens interesser til side til fordel for kortsiktig gevinst og privat profitt. Når myndighetene og loven ikke kan garantere tilstrekkelig beskyttelse av etterslektens livsbetingelser, er det borgernes rett å forsøke å gjenopprette et ansvarlig folkestyre og fremskynde de løsningene som er nødvendige for å avverge katastrofen. Det er ikke bare vår rett, men vår plikt å gjøre opprør.»

Nå er jo jeg enig i at det ikke finnes en løsning for økologikrisa innenfor det borgerlige demokrati og kapitalismen, men å erstatte et borgerlig demokrati med et borgerlig økofascistisk diktatur støttet opp fra verdenskapitalen gjennom et globalt lederskap (VØF) er skremmende. For de aller fleste vil det se ut som man går i riktig retning og mot et bærekraftig verdenssamfunn, men det motsatte med aksellerert naturødeleggelse er tilfelle!   

Kapitalen vil gå inn i en fremtid med stadig dypere kriser, og kriser skaper muligheten fascistiske samfunn. Spørsmålet vi må stille oss er hvilken type fascistisk samfunn vi vil kunne få og hvordan vi kan best kjempe mot fascismen, om den er klassisk og rasistisk, eller om den er basert på økologi. Alternativet til fascisme vil være en fullstendig kapitalistisk kollaps og et nytt type samfunn som ikke lenger er basert på vareproduksjon for profitt. Sosialisme eller kommunisme. Men kampen for et slikt verdenssystem går i bratt oppoverbakke, både på grunn av tidligere forsøk som av forskjellige årsaker feilet, men også på grunn av den massive makten kapitalen i dag har over politikk og massemedia. Men den kampen må vi ta.    

Referanser

Cohen, B.L., 1934. Is fascism a capitalist product? The North America Review 238, 390-397.

Strachey, J., 1932. Kap. XIV Fascism. In. The coming struggle for power. Gollancz, London, pp. 400.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *