Debatt: Mellom Parti og Program

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.

Av Frode Waadeland

I det politiske landskapet vi befinner oss i dag mangler det er reelt og revolusjonært alternativ til de liberale, konservative og sosialdemokratiske partia. Et revolusjonært parti som ikke bare kan kjempe for avskaffelsen av klassesamfunnet uten kompromiss, men som er i stand til å gjøre dette med begge beina godt planta i arbeiderbevegelsen. I Norge i dag finnes det ikke et slikt kommunistisk parti, men ettersom den økologiske, økonomiske og politiske situasjonen gradvis forverrer seg så vil stadig fler lete tilbake til idealene om et demokratisk og kommunistisk parti som kan ta arbeiderklassen til sin sluttsats som klasse. 

Når en tenker på dagens kommunistiske partier så tenker man gjerne enten på de små gjenværende  “Moskva-tro” kommunistpartiene som ble stiftet på 1920-tallet eller enda mindre sekter med sine forskjellige og dogmatiske tendenser og tradisjoner. Selv om det er mange perspektiver om hva et kommunistisk parti er, så er det noen punkter, eller prinsipper som er viktigere enn andre. Disse punktene kan opplyse oss om kommunistpartiets gjenværende relevans. Da med forbehold om at det ikke er noen verdi i å forsøke å gjenskape tidligere kommunistparti eller å skape en dogmatisk “korrekt” Marxistisk linje på spørsmål om strategi og taktikk. 

Programmets aktualitet

Siden det første kommunistiske partiet ble stiftet i 1847 av Karl Marx og Friedrich Engels så har partiformen forandret seg drastisk. Sammen med fremveksten av arbeiderbevegelsen på slutten av 1800-tallet så vokser det også fram masseparti modellert på det tyske, og den gang radikale SPD. Selv om de første kommunistpartiene, bestod i hovedsak av små grupper intellektuelle så er det vektleggelsen av et revolusjonær program som gjør kommunistpartiene unike. Det revolusjonære programmet i Marx og Engels tid tok for seg maktovertakelsen fra en klasse over til en annen, et såkalt minimum-program. Noen av kravene i Marx og Engels sitt program for det tyske kommunistpartiets krav inkluderer nasjonalisering av all privateiendom, rett til arbeid, velferdsordninger og opprettelsen av arbeidermilitser.[1]

I Norge kom det første minimum-programmet fram i Arbeiderpartiets arbeidsprogram fra 1891. I dette programmet heves radikale krav som f.eks avskaffelse av privateiendommen, “militarismens avskaffelse og indførelse av almindelig folkevæpning” og internasjonalistisk samarbeid med “de klassebevisste arbeidere i alle øvrige lande”.[2] Dette programmet var, som de fleste sosialistpartier på denne tiden inspirert eller direkte kopiert fra SPD sitt gotha-program fra 1875 med alle sine teoretiske og strategiske mangler. Dette var et program som kjent ble kritisert av Marx for å være en altfor evolusjonær tilnærming til strategi. Marx sin kritikk tar for seg behovet for opprettelse av proletariatets diktatur, eller arbeiderstat gjennom revolusjon. Spørsmålet rundt avskaffelse av staten og overgangsfasen til kommunisme slik Marx tar opp i sin kritikk blir først en del av SPD sitt program etter hans død. 

Les også: Hva er Kommunisme?

Den andre delen av programmet som omhandler overgangen fra en arbeiderstat til kommunismen blir kalt maksimum-programmet, eller den delen som tar for seg den internasjonale kampen for arbeiderstater, avskaffelsen av kapitalisme, arbeidsdelingen, ulikhet, knapphet og en rekke andre temaer. Men maksimum-programmet kan ikke spå fremtidens samfunn og teknologi. Karl Kautsky i sin teoretiske innledning til SPD sitt Erfurtprogram fra 1891 forklarer dette slik:

“Aldri i menneskehetens historie har det skjedd at et revolusjonært parti har vært i stand til å forutse, eller å kunne bestemme, hvilke former den nye sosiale orden som det forsøkte å opprette. … Det kan ikke kreves av Sosialistpartiet.“[3]

Rollen til maksimum-programmet er å ta for seg reelle sosiale, økonomiske og politiske problemstillinger ved avskaffelsen av staten, penger og klasser. Poenget ved disse to delene av et revolusjonært program er å sammensveise kortsiktige og langsiktige mål. 

Demokratisk og byråkratisk sentralisme

Et kommunistisk parti er bygd på enhet rundt et revolusjonært program som kan brukes til å målrette de daglige kampene, samtidig disse blir innretta langsiktige mål. Dette betyr ikke at alt er satt i stein, spesielt ikke strategi og taktikk, tvert imot. Lærdommen fra tidligere revolusjonære bevegelser er at selv om man tidligere har utformet effektive strategier, så kan ikke disse fungere som en guide til en virkelighet som er radikalt annerledes. Strategi må utformes av partiet med en skarp klasseanalyse, samt en forståelse av historie, økonomi og praktisk organisering. Selv om vi fortsatt befinner oss trygt innenfor kapitalismens rammer så forandrer den økonomiske, sosiale og politiske situasjonen seg stadig, noe som gjør behovet for demokratisk sentralisme viktig for å komme til enighet rundt effektiv strategi.  

Demokratisk sentralisme som parti-form blir kjent skissert av Vladimir Ilyich Lenin i Hva må gjøres? i 1902, da skrevet under enorm sensur og undertrykkelse fra Tsarregimet som gjorde behovet for streng partidisiplin og hemmelighold ytterst viktig. Dette er klart en totalt annerledes historisk-politisk kontekst enn vår egen, selv om de grunnleggende punktene om demokratisk sentralisme fortsatt er like aktuelle. Lenin oppsummerer demokratisk sentralisme som “frihet i diskusjon, enhet i aksjon”. Med dette menes at når flertallet av partiet har fått gjennomslag og vedtatt sine ønsker så forventes det at hele partiet innretter seg flertallets beslutning, i det minste utad. Uenigheter, kritikk og selvkritikk internt er høyst viktig, men når det kommer til den offentlige politikken og de daglige kampene må partiet kunne stå samlet. Dette betyr også at både lokale og nasjonale ledere i partiet sin rolle må være å representere majoriteten av partiets syn fremfor sitt eget. Vi skal likevel ikke påstå at denne balansen mellom medlemmer, lokallag, ungdomslag, fraksjoner og ledere er enkel å oppnå, og har historisk vært roten til store utfordringer og stridigheter. 

For å unngå disse stridighetene og opprettholde en intern maktbalanse i partiet avhenger et kommunistparti av et sunt og livlig partidemokrati. I dag er det få partier som vektlegger viktigheten rundt et sunt partidemokrati der fri-diskusjon, kritikk og selvkritikk, samt skolering og debatt florerer[4]. Uten fora som sikrer intern kritikk og frie diskusjoner på lokalt og nasjonalt nivå så vil ethvert forsøk på å skape et kommunistisk parti bli dominert av en byråkratisk ledelse som vil skape konflikt og splittelse med opposisjonelle medlemmer. Viktigheten av fri-diskusjon, da spesielt kritikk og selvkritikk er nettopp den at det er den eneste måten partiet kan forkaste feilaktig politikk. 

Disse demokratiske problemer er ikke isolert kommunistpartier, men er også å finne blant dagens sosialistpartier som vokste ut av 70-tallets ML-bevegelse (for ikke å snakke om de store sosialdemokratiske og konservative partiene!). Det klareste demokratiske problemet her er mangelen på interne debattfora, aviser, og seminarer hvor medlemsmassen kan utforme og dele sine meninger og teorier, selv i opposisjon til ledelsen. Partiets opinion blir altfor ofte formet av lederskapet, da enten i hemmelighet eller uten fullstendig gjennomsiktighet for medlemsmassen. En av grunnleggerne av SPD, Wilhelm Liebknecht forklarer det revolusjonære partiets posisjon til intern uenighet slik:

“Kritikk har ingen grenser for oss, uansett hvor stor respekt vi har for grunnleggerne og pionerene i vårt parti. Vi anerkjenner ingen ufeilbarlighet og ingen annen autoritet enn vitenskapen, hvilkets sfære stadig utvides og kontinuerlig motbeviser sannheter; ødelegger de gamle fundamentene og skaper nye;[vitenskapen] står ikke stille et øyeblikk; men er i evig fremgang og beveger seg ubarmhjertig over enhver dogmatisk tro”.[5]

Et dynamisk parti

De fleste sosialistpartier i dag blir dominert av en eller flere klikker, eller fraksjoner sentrert rundt lederskapet. Jo større partiet er i disse tilfellene, jo mer tiltrekker de seg opportunistiske karriere-politikere som igjen drar partia lengre og lengre fra den lokale medlemsmassen, samt klassen de forsøker å representere. Selv om mange av de selverklærte “revolusjonære” i disse partiene brekker seg av tanken på demokratisk sentralisme så går det ikke opp for dem at de selv sitter godt plassert innenfor et byråkratisk og sentralistisk parti-rammeverk! Dette viser hvor viktig det marxistiske og prinsippfaste programmet fortsatt er om vi som revolusjonære faktisk ønsker å oppnå politisk makt. 

Sist så må det nevnes at ingen partiformer, politiske programmer eller lederskap er perfekte. På mange måter er partiformen ufullstendig og symptomatisk av kapitalismen, men likevel så er det den eneste reelle politiske rammeverket som kan brukes for å utfordre maktmonopolet til borgerskapet. Et kommunistisk parti med sunt parti-demokrati og et velutviklet revolusjonært program er ikke immun uprofesjonalitet, unødvendig sentralisering, byråkratisering, kapitulasjon eller ødeleggende splittelser. Partimedlemmenes klassebakgrunn, profesjon, politiske skolering og utallige andre kulturelle og økonomiske faktorer spiller alltid inn i hvilke veivalg partiet velger å ta. At kommunistpartier i Europa i dag er små og splitta handler mer om mangelen på disse punktene vi har diskutert. Feilene som blir gjort av disse er mange, men mangelen på intern-demokrati og fikseringen på totalt irrelevante historiske posisjoner bidrar til kontinuerlig marginalitet. Bare fordi de fleste gamle kommunistpartier har degenerert til historieklubber så betyr det ikke at det er umulig å gjenreise den kommunistiske parti-tradisjonen og skape levende, dynamiske og demokratiske partier.

Slike levende og dynamiske partier kan gjennom fri diskusjon og massemobilisering ha muligheten til å bringe nye arbeiderklasse institusjoner ti liv, enten om det er fagforeninger, sportsklubber, søndagsskoler, samvirkelag osv. Dette vil bidra til å skape en bred militant arbeiderklassekultur, eller “motkultur” som kan bidra til å politisere andre arenaer, bevegelser og sosiale klasser for å sette klassekampen på dagsorden til flest mulig.

For å oppsummere så kan vi si at den revolusjonære venstresida i dag har et behov for et prinsipielt og demokratisk kommunistparti som kan føre dagsaktuelle kamper og knytte de opp mot langsiktige og konkrete mål om avskaffelsen av klassesamfunnet, da gjennom et revolusjonært program. Skal dette være mulig så må partidemokratiet løftes fram gjennom fri diskusjon, og det må være total gjennomsiktighet innad partiet for å forhindre byråkratisering. Uten dette som mål vil ethvert forsøk på å reise et revolusjonært parti bare falle inn i diverse parlamentariske og byråkratiske blindveier, eller simpelthen falle sammen som dogmatiske sekter flest. Til sist må et kommunistparti være åpent om dets mål om maktovertakelse av arbeiderklassen gjennom revolusjon, da vel viten om hvilke utfordringer som følger med.

Fotnoter:

[1] K. Marx & F. Engels “Demands of the Communist Party of Germany” 1848 https://www.marxists.org/archive/marx/works/1848/03/24.htm

[2] Må nevnes at dette ikke må forveksles August Bebels Erfurt-program som Engels kjent kritiserer i 1891.

[3] Arbeiderpartiets Arbeidsprogram, 5te landsmøte i Kristiania 1. og 2. august 189, hentet fra https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/e87995886ae446c39c3731559dffc9b1b03f689e36174fcab0b893ba97ccfd92

[4] Til tross for at fraksjonering ble bannlyst i Komintern i 1921 grunnet i den eskalerende borgerkrigen i Russland, samt den enormt spente situasjonen i resten av Europa så var flere ledende, inkludert Lenin overbevist om at en større revolusjonær bølge var iferd med å utfolde seg. Dette førte til en mer ovenfra og ned-mentalitet, eller militær-disiplin hos de Komintern-affilierte partiene som skapte en rekke problemer. Dette var med å splitte DNA var det nest største partiet som ved Kominterns første kongress. Kominterns funksjonsforbud var ingen prinsipiell posisjon men et verktøy som ble sett på som nødvendig i kampen mot de imperialistiske verdensmaktene. I senere tid har Kominterns funksjonsforbud blitt brukt i en rekke partier for å legitimere utrenskninger og sabotere eget intern-demokrati. 

[5] https://www.marxists.org/archive/liebknecht-w/1899/nocomp/nocomp2.htm#s11 Også verdt å nevne her at “vitenskap” her, på tysk wissenschaft, er langt mer et løst begrep enn den mer empiriske “harde” vitenskap vi kjenner i dag. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *