Debatt: Om Norsk Økofascisme

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.

Av Halvård Spåk

Vi er inne i en dyp-økologisk krise, hvor natur og miljø i stadig økende hastighet blir ødelagt. I dag er det et nærmest ensidig fokus på å redusere utslipp av klimagassen CO2, men det er lite eller ingen diskusjon rundt den egentlige årsaken til vekst i de globale klimagassutslippene, den globale vareproduksjon og et kapitalistisk system som per definisjon krever vekst. Det innføres stadig mer inngripende politikk for å redusere klimagassutslipp lokalt, tiltak som i mange tilfeller bidrar til å akselerere ødeleggelsen av natur og miljø globalt. Som filosof André Gorz sier i sin Økologi og frihet fra 1979, for å bevare natur og naturressurser for våre etterkommere må (vekst)kapitalismen erstattes globalt av et system som tillater mindre og mindre varekonsum. Men dette er ikke konsensus for størstedelen av miljøbevegelsen, som ønsker å løse krisa innenfor kapitalismen. Miljøbevegelsen i dag opptrer mer og mer som ambassadører for kapitalen og evner ikke å se at de løsningene de har bare bidrar til å gjøre ting verre.    

Jeg definerer økofascisme som en ideologi som har som mål å gjennomføre radikal miljø/klimapolitikk med makt uten å endre grunnlaget for miljøødeleggelsene, den kapitalistiske vareproduksjonen. Målet er å gjennomføre radikal klimapolitikk med makt mot de som ikke vil innordne seg det som er satt av politiske mål. I Økologi og Frihet skisseres en beslektet teknofascisme hentet fra Ivan Illich[1], som har som mål at et sentralt styrt ekspertvelde av økologiske ingeniører legger opp begrensninger for å oppnå bærekraft. Både økofascismen og teknofascismen som løsninger på miljøkrisa vil føre til at et flertall av menneskene i større og større grad blir underlagt makt fra et mindretall.

MDG – i front for innføring av økofascismen i Norge

Økofascisme handler om å legge skylda på miljø- og økologisk krise på enkeltindividet, og å bruke makt for å endre handlingsmønsteret til enkeltindividet. I Norge har miljø- og økologibevegelsen tradisjonelt vært nært knyttet til en radikal venstreside, og kampen har vært mot storkapitalen og ikke enkeltindividet. Dette endret seg med etableringen av MDG, som et «blokkuavhengig parti» som kjemper for miljø og klima gjennom en grønn borgerlig politikk. MDG har sammen med en rekke interesseorganisasjoner innen miljøbevegelsen i stor grad lykkes med å skape en radikal politikk som har mobilisert mange og spesielt de unge. MDG sin politikk er basert på vitenskapelig konsensus om sammenhengen mellom CO2-utslipp og klimaendringer. Målet blir å redusere CO2 utslipp, men uten å forstå hva som er primærårsaken til stadig økende utslipp, den globale vareproduksjonen, og å forstå hvordan miljøet påvirkes av vareproduksjon, da også «grønne» produkter.

MDG kjemper også mot storkapital, som oljeproduksjonen til Equinor, eller gruveselskaper, og dette er jo vel og bra, men denne kampen vil ikke på noen måte påvirke globale CO2 utslipp som primært er drevet frem av vareproduksjonen i Asia og spesielt Kina. MDG sin politikk er også i økende grad vendt mot å bruke makt mot enkeltmennesket. Elektrifiseringen av bilparken og innføring av økonomisk straff for å bruke fossil-bil er eksempler på dette. Denne politikken premierer de som har god økonomi og bor i byene, og straffer hardt de som er presset ut til distriktet og som er avhengig av bil for å bevare normale jobb- og sosiale relasjoner. Dette er en begynnende økofascistisk politikk.

Min spådom er at en desperasjon vil oppstå når tiltakene ikke virker, og økofascismen til MDG vil tilta med stadig nye og mer inngripende maktbruk. At MDG har en stor tiltrekning på ungdommen med en politikk som tilsynelatende løser økokrisa, men som i realiteten bidrar til videre vekst av kapital og raskere bevegelse i den globale varesirkulasjon, er dypt urovekkende. Når resten av de etablerte politiske partiene, inkludert Rødt, støtter opp om MDG-politikk for selv å øke sin velgermasse, har vi et stort problem.      

Frp det fremste anti-økofascistiske partiet i Norge!

FrP er det fremste høyrepopulistiske partiet i Norge. Frp viser også fascistiske tendenser i måten de som kapitalens forlengede arm legger skylda for fattigdom, kriminalitet, etc. på innvandrere og etniske og spesielt religiøse minoriteter. En del av velgerbasen er rasister, men de tiltrekkes også av en stor gruppe velgere som er frustrerte og sinte over egen livssituasjon og sosiale problemer i Norge.

FrP plukker opp velgere med sin populistiske politikk, og de er flinke til å vende seg etter vinden. FrP har derfor også blitt den klareste stemmen mot økofascistisk maktbruk og MDG-politikk. Frp sår tvil om det vitenskapelige grunnlaget for om CO2 påvirker klima, og også på dette punktet har de støtte fra en betydelig velgermasse som er stiller seg tvilende til akademisk autoritet og som også har en tendens til å tiltrekkes konspirasjonsteorier. At FrP bygger seg opp som det primære anti-økofascistiske partiet, og dermed får økt parlamentarisk makt, er dypt problematisk.    

Hvor står Rødt og hva må Rødt gjøre?

I prinsipprogrammet er Rødt et antikapitalistisk revolusjonært parti, men i realpolitikk står Rødt i hovedsak veldig nært opp mot MDG og en borgerlig politikk som støtter opp om videre kapitalistisk vareproduksjon. Rødt har i dag en radikal nasjonal miljø- og klimapolitikk, men mangler Marxistiske analyser av hvordan vår nasjonale miljøpolitikk påvirker global vareproduksjon og dermed global miljøødeleggelse. Rødt mangler en tydelig anti-økofascistisk politikk. Miljøpolitikk i stor grad inspirert av miljøbevegelsen, og ikke basert på en antikapitalistisk økopolitikk.

Årsaken kan være flere. En del av de sentrale miljøaktivistene i Rødt kommer fra en borgerlig miljøbevegelse, og mangler Marxistisk skolering. De er derfor ikke i stand til å se hovedutfordringen som ligger i vareproduksjonen, og tiltakene blir deretter. En annen årsak er at Rødt har prioritert kvantitet i medlemsmasse fremfor kvalitet i teoretisk skolering. I dag er flertallet av medlemmer inaktive, og bare et lite mindretall er Marxistisk skolerte. Når man vet at dagens unge tiltrekkes MDG-politikk, er det enkelt å tenke at dette også er veien for Rødt. Man legger da veien åpen for FrP sin anti-økofascisme og FrP-makt.       

Samtidig som Rødt må fortsette kampen mot FrP høyrepopulisme, rasisme og neo-fascisme, må Rødt bli det klareste anti-økofascistiske partiet i Norge. Dette er avgjørende for å bygge en nasjonal bevegelse og knytte kontakter mot tilsvarende internasjonal bevegelser for å redde miljø- og klima ved antikapitalistisk og revolusjonær politikk og praksis.

Kilder:

[1] Illich, I., 1977. Teknologi for jamvektsamfunnet. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *