Hva er Kommunisme?

Av Frode Waadeland

Det finnes utallige misforståelse om kommunisme i dag. At det er ensbetydende med sterke stater, diktatur og folkemord, men dette er ikke bare misforståelser, det er direkte motstridende med kommunismens grunnprinsipper.  

 

Historisk Bakgrunn

Ordet kommunisme kommer fra Latin og betyr “felles”. Kommunismen sprang ut av kjølvannet til den franske revolusjonen. Her blir ofte den franske politiske agitatoren Gracchus Babeufs betraktet som en av pioneerene av både kommunismen og sosialismen. I Babeufs De likestiltes manifest proklamerer han et egalitært folkestyre uten privateiendom. Dette var et forsøk på å videreføre den franske revolusjonen som en sosial revolusjon noe som endte i et feilet kuppforsøk. Babefus, sammen med andre republikanske radikale på slutten av 1700-tallet har i ettertid blitt kanonisert som sosialister og kommunister før disse ordene ble en del av det allmenne politiske vokabularet. Denne ideen som var i ferd med å bryte seg ut fra den republikanske liberalismen bar likevel mange av de borgerlige fødselsmerkene fra dens opprinnelse. 

For selv om sosialismen var svært utbredt i Europa hadde den tatt opp en rekke betydninger etter den franske revolusjonen fram til midten av 1800-tallet. Engels beskriver beskrev sosialismen som respektabel blant borgere som var tilhengere av republikanske frihetsidealer og filosofi mens kommunismen representerte den delen av arbeiderklassen som var mest opprørsk.

I deres tid var sosialismen i stor grad en småborgerlig og utopisk ideologi, teoretisert hovedsakelig av folk som industrieier Robert Owen, økonom Henri de Saint-Simon og filosof Charles Fourier. Den utopiske sosialismen bestod av tanker om et perfekt fremtidssamfunn, et utopi som fredelig kunne eksistere på sidelinjene til klassesamfunnet uten å komme til konflikt. Deres teorier ble kritisert av Marx og Engels for å ikke representere den materielle interessen til arbeiderklassen og baserte seg mer på republikanske idealer enn pragmatisk politikk. 

Marx og Engels klassifiserte samtidens sosialister i tre deler: først de patriarkalske og reaksjonære sosialistene, som blir relatert til den prøyssiske statens forsøk på å infiltrere og ufarliggjøre arbeiderbevegelsen gjennom en tidlig og underutviklet form for velferdspolitikk. Denne første kategorien er nok noe mer foreldet enn de to neste. Videre følger de borgerlige sosialistene som fremmer sosialismen gjennom overklassens briller. Dette gjør de ved å argumentere frem sosialisme som statlig veldedighet eller velferd. En tendens som klart fortsatt preger mange selverklærte sosialistiske partier. Den siste kategorien, de demokratiske sosialister er den som har mest til felles med kommunister i det at de støtter de mest progressive reformene selv om de mangler forståelse for klassesamfunnets natur og hvordan å permanent forandre og ende det. Som de borgerlige sosialistene spiller de demokratiske sosialistene også ofte på borgerskapets premisser. 

 

Kommunisme eller sosialisme?

Men hva er egentlig kommunisme? Skal man forstå kommunisme, må man også forstå kapitalisme. En av de store grunnene til at Marx dedikerte enormt mye tid til studiet av kapitalismen er ikke bare for å kritisere  det som system, men for å argumentere for et reelt alternativ som ikke ender med å reprodusere tidligere klassesamfunn. Kommunisme er fraværet fra staten, penger og lønnsarbeid, ja hele klassesamfunnet som sådan. Klassesamfunnets historie er svært kort sammenlignet med menneskehetens lange “før-historie” der mennesker levde av naturen i det som kan beskrives som “primitiv kommunisme”.  Selv om fremskrittene siden den tid har vært enorme så har klassesamfunna brakt med seg enorm lidelse og undertrykkelse. Men målet er ikke å returnere til det primitive, men å bruke vitenskap for å skape en verdig verden for menneskeheten som helhet.

Likevel brukte både Marx og Engels begrepene sosialisme og kommunisme om hverandre, men skiller mellom utopisk sosialisme og det de kaller vitenskapelig sosialisme (kommunisme). Altså en sosialisme som ser på verden gjennom vitenskapens briller og bruker forskning for å analysere og forme verden vi lever i. Mens den utopiske sosialismen er opptatt med å se for seg framtiden søker den vitenskapelige sosialismen å utrede hvordan å avvikle kapitalismen gjennom konkret strategi og kamp. Dette er noe som har skapt mye forvirring opp gjennom marxismens rotete historie. 

 

Kommunistbevegelsen blir til 

Marx og Engels, samt fagforeningsmannen Karl Schapper stiftet Kommunistenes Forbund i 1847. Her utarbeider Marx og Engels det som kanskje er historiens mest innflytelsesrike partiprogram, Det Kommunistiske Manifest. I manifestet proklameres det at proletariatet ikke har annet enn sine lenker å miste og en verden å vinne. Selv om manifestet var målretta og kontroversielt fikk den ikke veldig stor betydning for revolusjonene som tok hele Europa med storm like etter utgivelsen i 1848. 

Ikke før i 1871 ser verden den første proletære revolusjonen i Frankrike der arbeiderklassen tar makta i Paris i protest mot den fransk-prøyssiske krigen. Her proklamerte revolusjonens ledende organ, sentralkomiteen at arbeiderklassen i Frankrike “har forstått at det er deres konsekvente plikt og deres absolutte rett til å gjøre seg selv mestere over sine egne skjebner” og slagordet “Viva La Commune!” ble skrevet på røde flagg og heist over hele byen. Pariskommunen ble etter kort tid brutt opp av det franske militæret. Selv om dette eksperimentet var kortvarige så var påvirkningskrafta enorm. Dette eksperimentet kom til å innspirere de revolusjonære bevegelsene på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet frem til idag. 

A brief history of the world communist movement
“1.Mai demonstrasjon i Putilov” av Boris Kustodiev (1906)

Fra arbeiderstat til kommunisme

Kommunismen vokser ut av en revolusjon der de borgerlige institusjonene blir knust og byttet ut med kollektive arbeider-institusjoner. Privateiendom blir ekspropriert og drifta kollektivt og kooperativt av arbeiderne selv mens de undertrykkende statsorgan som politi og militær blir oppløst. Den ny-oppredde arbeiderstatens oppgave blir da å forsvare revolusjonen fra reaksjonære krefter og å videreføre kampen internasjonalt. 

Når denne revolusjonen sprer seg verden over og overvinner borgerskapet så begynner behovet for statlig autoritet å forsvinne (Dette gjør det klart at en revolusjon ikke kan være isolert i ett eller flere land noe som vi kommer tilbake til senere). Fra dette følger det som Marx i Kritikken av Gotha-programmet kaller en første, eller lavere fase  av kommunismen. I denne fasen bærer fortsatt kommunismen “kapitalismens fødselsmerker”. Det vil i hovedsak si arbeidsdelingen og motsetninga mellom fysisk og mentalt arbeid, men disse er også iferd med å fases ut.

Videre beskriver Marx en høyere fase kommunisme, endemålet. Her er eksisterer ikke arbeidsdelingen lenger og mennesker eksisterer som “frie produsenter”. 

Marx fortsetter “…etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men sjøl er blitt det viktigste livsbehovet, og etter at også produktivkreftene har vokst side om side med individets allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter rimeligere – først da kan den trange horisonten til den borgerlige retten overskrides helt, og først da kan samfunnet skrive på fanene sine: fra enhver etter evne, til enhver etter behov!”. (Kritikken av Gotha-programmet, Forlaget Oktober side 19) 

Disse to fasene kan virke veldig udefinerte og vage, det er det en grunn til.[1] Grunnen til at Marx ikke beskriver ytterligere kommunismens utvikling og form er nettopp for å ikke spekulere i utopisme. Verden er utrolig annerledes enn i Marxs sin tid så formene en revolusjon vil ta og hvordan kommunismen blir innført vil være svært annerledes med hjelp av den ekstremt avanserte teknologien vi har i dag. Vi vet at vi produserer nok mat, klær og hus for at alle skal være godt kledd, mette og ha tak over hodet. 

Ingen er fri før alle er fri

Et annet viktig element her er kvinnefrigjøringen. Få tok det såkalte “kvinnespørsmålet” lenger enn Engels i sine studier der han kritiserer selve familiestrukturen og ekteskapet som instrumenter brukt for bevaringen av privateiendommen og for å utnytte kvinners arbeidskraft. Dette har spesielt vært tilfelle i fremveksten av moderne prostitusjon, samt kvinners ulønnede arbeid i hjemmet. Kun oppløsningen av privateiendommen kan sette igang prosessen for en reell kvinnefrigjøring. I dag ser vi også lignende strukturelle mønstre når det gjelder undertrykkelse av skeive og trans-personer. Dette, på lik linje med rasisme er strukturelle ideologier med lange røtter i historien og vil derfor også ta lang tid å rote ut. Kommunisme vil ikke få slutt på sexisme, homofobi og rasisme over natten, men uten kapitalisme så mister disse formene for undertrykkelse sitt materielle grunnlag. 

En annen ekstremt viktig faktor i kommunismen er det internasjonale perspektivet. Ut fra det vi allerede har diskutert så bør det være åpenbart at en slik revolusjon og gradvis utfasing av klassestrukturene vil være umulig isolert til et eller flere land. Kapitalismen har bundet verden sammen gjennom imperialisme og etableringen av et verdensmarkedet. Man har ingen grunn til å tro at et land som sitter på viktige ressurser, mye arbeidskraft osv kan avvikle privateiendom og sette arbeidere i makta uten å skremme borgerskapet verden over og mobilisere dem. Vi vet at borgerskapet globalt avhenger av nasjonale borgerskap, trygge handelsforhold for ressurser og billig arbeidskraft. Å rokke ved en blir å rokke ved alle. Dette prinsippet bør vi også ha i bakhodet. 

 

Spørsmålet om hva som er kommunismens relevans i dag bør være åpenbart for enhver radikal på venstresida i en tid når kapitalismen er umulig å unngå og i voldsomme kriser. Likevel er det ingen reelle konkurrenter mot borgerskapets hegemoni, noe som gjør det desto viktigere å ha tunga rett i munnen når en fremmer kommunisme i dagens små- og mellomstore sosialistpartier. Det handler ikke om en ideologisk “renhet”, men en klar historisk forståelse av denne bevegelsen og de forskjellige teoriene og debattene. Selv om vi i denne artikkelen bare har gått gjennom det mest grunnleggende av kommunismen så er det bare et sandkorn i den revolusjonære arbeiderbevegelsens rike tradisjon. Uten lærdommen fra denne tradisjonen og dens historie, med alle feilstega og suksesser så er muligheten for å ende klassesamfunnet en gang for alle svært smal. 

 

Fotnoter:

[1]  Kan også nevnes at V. I. Lenin ofte omtaler den lavere fasen av kommunisme som sosialisme, noe som under Stalin-tida ble dratt om til å bli ensbetydende med arbeiderstaten, eksemplifisert med det paradoksale begrepet om “sosialisme i ett land”. 

Kilder:

Marx og Engels – Det Kommunistiske Manifest

Engels – Sosialismens utvikling: Fra Utopi til Vitenskap

Marx – Kritikken av Gotha-programmet

Marx – Borgerkrigen i Frankrike

 

About redaktør

Historiestudent og Marxist.

View all posts by redaktør →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *