Debatt: Sekterisme eller enhet?

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.


Fra redaksjonen: Artikkelen ble originalt skrevet på svensk for Emot strömmen og oversatt til norsk. Det kan derfor forkomme skrivefeil.

“Den ene eller, andre retningen kan “seire” på ett møte, men seirer ikke den proletariske følelsen av samholdets nødvendighet, så tredjeparter, d. v. s. borgerskapet, tar spillet hjem når det virkelig alvorlige presset kommer”

Karl Kilbom, Splittringens uppkomst och enighetes återställande, 1938.[1]

Av Ebba Andersson, svensk fagforeningsaktivist

 

Å gjøre narr av den radikale venstresiden for å ha blitt en ordsuppe kan virke ufarlig, men det peker fremdeles på et problem: splittelse fører til mistillit blant venstresiden som sådan. Stadige interne krangler fører ikke til noen positiv politikk eller fremskritt. Verst av alt forårsaker det et dypere problem: Venstresiden blir ikke i stand til å forene seg med arbeiderbevegelsen. Arbeiderbevegelsen leter alltid etter konkret politikk og venstresiden etter en sosial transformasjon. Foreningen mellom venstresiden og arbeiderbevegelsen gir styrken som kan oppheve motsetningen mellom kortsiktige og langsiktige mål. 

Men om venstresiden består av sekter (dvs. små parti/grupperinger med dogmatiske og sekteriske holdninger) som for det meste rettferdiggjøre sin eksistens ved å hevde et mer avansert sosialistisk program enn andre sekter blir denne sammenslåingen umulig. På venstresiden i dag er sekter langt mer utbredte enn for hundre år siden og selv om de utgjør en veldig liten prosentandel av arbeiderbevegelsen så har de til tider en viss påvirkningskraft. 

Noe av det farligste en sekt kan gjøre er å føre sin interne splittelse innad i arbeiderbevegelsen slik at man begynner å gå mot streik fordi lederen av fagforningen tilhører en konkurrerende sekt. Arbeiderbevegelsen var på sitt sterkeste når arbeiderpartiet hadde størst enighet. Selvfølgelig var det også store stridigheter i det sosialdemokratiske partiet før den store splittelsen mellom kommunister og reformister, men partiet var likevel enig. I dag kan det være vanskeligere å forestille seg, men disse arbeiderpartiene som utviklet seg over hele verden i løpet av det tidlige 1900-tallet besto virkelig av de største delene av arbeiderbevegelsen, samlet under et politisk program.

 

Den forente venstresiden

“Left Unity” er et nyere begrep som har stadig blitt omdiskutert  i venstresirkler på internett. Oftest kommer det som et forsøk på å erstatte sekter med arbeiderklassen og fokusere på å rekruttere personer som allerede er på venstresiden, og som vi diskuterte i en annen artikkel, er dette ikke en bærekraftig strategi. Det kan gi en liten økning i medlemmer, oppmerksomhet og organisatorisk kapasitet, men sammenlignet med hele arbeiderbevegelsen er det en veldig liten gruppe mennesker av dem vi ønsker å nå ut til. 

 

Nettverk og samarbeid mellom forskjellige grupper har eksistert i lang tid, noe som stadig fører fram positiv utvikling i fagbevegelsen.Det som fort kan glemmes i slike samarbeid er at det fortsatt er masseorganisasjoner som fagforeninger som kan bære det avgjørende i slaget om arbeiderklassens frigjøring. Mange forskjellige sekter har prøvd å gripe tak i at de var i spissen for den store motdemonstrasjonen i Gøteborg mot den nordiske motstandsbevegelsen som fant sted i 2017. Det var tjue ganger flere motdemonstranter enn nazister, små grupper selv kan ikke mobilisere slike tall hvis det ikke var for at grasrota i fagforeningene kom sterkt ut mot fascismen. Det er først når de bredere massene er organisert og kan mobiliseres at en slik hendelse kan finne sted. Med andre ord var ikke vektleggingen av at venstreorienterte grupper skulle forenes, men at venstreorienterte grupper lyktes i å appellere til masseorganisasjoner. 

 

Å forene arbeiderklassen

En samlet arbeiderklasse er et langt mer abstrakt begrep. Arbeiderklassen er gigantisk og består av mange forskjellige slags mennesker som arbeider under forskjellige forhold og med forskjellige opplevelser. Det er nettopp denne “motsetningen” som er vanskeligst å overvinne, men som er hjørnesteinen i arbeiderklassens enhet. Her kan det da sies at enhet ikke kan eksistere uten en viss form for sentralisme i organisasjonen. For eksempel skal et arbeiderparti ikke bestå av en helse-arbeiderfraksjon, en fagfraksjon, en arbeidsløs fraksjon, som da må forhandle med hverandre for å organisere. Det enhetlige partiet er ikke fagforeningen, og må derfor føre en politisk kamp som involverer hele klassen. Derfor har alle medlemmer som er tilknyttet partier samme rettigheter, uavhengig av bakgrunn. Selvfølgelig kan det alltid være noen motsetninger selv i en slik sentralisme som arbeiderpartiene har bygget. Tjenestemenn og akademikere er konkret i en annen situasjon enn hva en arbeider er, og dette påvirker måten de kan kjempe på i hverdagen. På sin side påvirker det den typen organisasjon de ønsker og den politikken som blir ført. Dette er ikke noe som kan skrives inn i vedtekter for å bøte på, men er en selvmotsigelse som bare kan avskaffes gjennom et stabilt internt demokrati. Arbeidere skal utgjøre majoriteten av et arbeiderparti fordi arbeiderklassen er den største klassen og gjennom demokratisk sentralisme kan de forhindre at akademikere og karrierepolitikere erobrer lederskapet for å føre en politikk som igjen skader partiet. Mindretallet er underlagt flertallet.

 

Allianser og prinsipper

Noen ganger når Marxist Center diskuteres, er det et motargument om at det ville være basert på en uprinsipiell allianse mellom forskjellige grupper. De mener at en så stor samling av grupper umulig kunne ha et sterkt og solid politisk program, at en slik samling vil føre til utvanning av politikk og prinsipper. Det er imidlertid en feil å tro at Marxist Center opprinnelig var ment å være et “parti av en ny type” som bare besto av de mest lærde marxister i stedet for å jobbe mot et masseparti.

 

Hva skal til for å forme dette massepartiet? I utgangspunktet enhet, som kan starte med “allianser”. Allianser er et lastet begrep og har alltid en betydelig klassekarakter. En allianse mellom grupper som utfører en form for massearbeid, bør ikke være en negativ ting, ved mindre en lar kampen for ens egen “tendens” forhindre samholdet mellom proletariske grupper, står du overfor et dypere problem. Denne typen “allianse” er verd å være oppmerksom ettersom at den ofte overskrider klassegrensene og gjør arbeiderorganisasjoner avhengige av dem. I amerikansk sammenheng kan dette bety å bekjempe strategien om å støtte “sosialistiske” kandidater i Demokratene, innen det skandinaviske kan det bety at man begynner å basere ens politiske strategi på at en sosialdemokrat får ministerpost.

Folket i Bild
“Demonstrationen” oljemaleri av Solveig Norrman

 

Les også: Basebygging: Revolusjonær strategi over dammen

 

En forent venstresiden for en forent arbeiderklasse

Et siste poeng verdt å snakke om er arbeider for en samlet arbeiderklasse ved å styrke en samlet venstreside. Trenden rundt det britiske magasinet Weekly Worker har begynt å formulere en strategi rundt programmatisk enhet i stedet for tidligere teoretisk enhet. Rosa Janis og Parker McQueeny hva en programmatisk enhet er,

“For å utdype det siste punktet, er programmatisk enhet sammenslåingen av marxister rundt et tydelig liste med krav som etablerer proletariatets diktatur (eller en sosialistisk republikk, kooperativt samveldet, osv.) i minimumsform og kommunisme i den maksimale form som vil være rammen for et masseparti. Vi håper å oppnå dette ved å delta i polemikk med andre marxister, vinne kamerater til vår posisjon og ved å samarbeide med andre teoretiske leire for marxister som fremdeles er uenige med oss ​​om spesifikasjoner mot opprettelsen av et uavhengig sosialistisk masseparti. Slik dannet de opprinnelige sosialistiske massebevegelsene seg fra sumpen av de første sosialistiske sektene. Da vi i utgangspunktet blir tvunget til å starte med sammenbruddet av arbeiderbevegelsen gjennom omveien til 1900-tallet, må vi vade gjennom sumpen og dra hverandre, som kamerater, mot bredden av den marxistiske programmatiske enheten.”[2]

 

I tillegg til det som er presentert i artikkelen, kan dette sees at enheten mellom venstresiden og arbeiderbevegelsen blir lagt til rette hvis venstresiden kan forene seg i en større og bredere venstreorganisasjon med et fungerende internt demokrati. Arbeiderbevegelsen er tross alt bred og inneholder mange forskjellige ideer som må behandles metodisk, det er ikke noe en mindre sekt kan utføre. Samtidig er det nødvendig å kjempe mot at grupper med arbeidere blir isolert fordi de aksepterer hjelp eller samarbeid fra en spesifikk sekt. Det har hendt at streiker har blitt unngått av resten av venstresiden fordi et radikalt parti hadde en eller annen opportunistisk interesse enn resten av fagbevegelsen der og da.

 

Konklusjon

Å bygge et sosialistisk masseparti vil kreve å utkjempet en slags “to-frontskrig”. Det er nødvendig å ta den hverdagslige kampen på arbeidsplasser og skoler, for å støtte fremveksten av en grasrotbevegelse der alle med samme felles interesse lærer å kjempe og organisere. Samtidig må det bygges et politisk apparat for å kunne forene alle kamper rundt forskjellige krav og slagord som fører til at arbeiderklassen kan erobre politisk makt.

 

Fotnoter:

[1] https://marxistarkiv.se/profiler-i-svensk-arbetarrorelse/kilbom-karl

[2] https://cosmonaut.blog/2019/09/14/for-the-unity-of-marxists-a-response-to-fog-and-storm/

About redaktør

Historiestudent og Marxist.

View all posts by redaktør →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *