Debatt: Rødt mellom klassesamarbeid og refleksjon

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.

Av Mikael Lyngaas.

I Rødt mellom reform og revolusjon argumenterer Mats Alfred Olsen at mye av røttene til problemene rundt Rødts rolle som et sosialistisk parti ligger i mangelen på marxistiske begreper i programmet. Det er ingen tvil om at Rødts prinsipprogram er langt fra så radikalt som sosialistiske programmer som nå er langt over 100 år gamle. Olsen identifiserer rett at Rødt befinner seg i en vanskelig posisjon mellom kommunisme og reformisme, men årsaken til denne utviklingen, fra det revolusjonære AKP(m-l) til dagens parti blir totalt utelatt, noe som kanskje peker på forfatterens motvilje til partiet. 

 

Historisk bakgrunn 

Hvis vi tar en titt på Rødts historie fra AKP-tida fram til sammenslåingen med Rød Valgallianse (RV) i 2007 så finner vi mye både god og dårlig marxistisk teori og praksis. Det er nemlig denne historien som legger grunnlaget for Rødts langsomme høyredreining.

Hvordan har det blitt slik? Mye av grunnen ligger nok i det at under sammenslåingen av AKP og RV så gikk fokuset vekk fra utforme kaderen i partiet og å drive utenom-parlamentarisk arbeid over til å fokusere på valgkamp og å bygge opp partiet som et masseparti. Mot denne samlingen hadde AKP blitt mindre innflytelsesrik og var tvungen til å gi opp troen på Kina som sosialismens siste bastion som så sårt hadde motivert kaderen på midten av 70-tallet. Tron Øgrim identifiserer den første krisa i 1978-79 der hele den vestlige maoistiske bevegelsen var handlingslammet i de vanskelige spørsmålene rundt støtte av Deng Xiaopings kapitalistiske restaurasjon i Kina, samt en rekke interne parti-problemer. 

På 1990-tallet fjernet de “(m-l)” fra navnet og kasta fra seg gamle slagord rundt proletariatets diktatur og væpna revolusjon. Tida før dannelsen av Rødt er også svært prega av “eurokommunismen” som svepte de europeiske kommunistpartia på 70- og 80-tallet.[1] Denne vendingen førte de tidligere “offisielle” kommunistpartia inn i reformisme og klassesamarbeid noe som skapte stor splid blant venstresida. Etter Sovjetunionens fall så blir det britiske kommunistpartiet (CPGB) det italienske paritet (PCI) som i 1976 fikk 34.4% av stemmene begge lagt ned. Dette kom også til å skape konflikt og brudd i Norges Kommunistiske Parti (NKP) sine kretser. 

Selv om AKP og RV ikke var tilhengere av Sovjetunionen etter Stalin-tida så var 1991 en enorm utfordring for den kommunistiske bevegelsen. Dette forsterket høyresiden i AKP og RV sin tro på at revolusjon i det 21. århundre må være demokratisk forankra og uvæpna. Olsen peker på det at Rødt har knapt tenkt ut en realistisk strategi for å bygge sosialisme og faller mellom to stoler: den revolusjonære og den reformistiske. Ut fra Rødts nåværende retning betyr “sosialistisk folkestyre” noe sånt som flertallsregjering leda av partiet. Selv om Bjørnar Moxnes ved flere anledninger har sagt at Rødt går mot regjeringsmakt så er det ikke stadfesta i noen offisielle dokumenter. Prinsipprogrammet gir uttrykk for en mer utenomparlamentarisk strategi, men den overordnede politikken ført av ledelsen gjør ikke dette. Om målet er parlamentarisk flertall, revolusjon eller noe annet forblir et stort spørsmålstegn. 

“I et sosialistisk samfunn vil representative folkevalgte organer måtte få langt større makt enn de får under kapitalismen. Slike forsamlinger må ha overordna kontroll med økonomien og statsapparatet”  (Rødts prinsipprogram side. 16)

Kronisk norsk» og «henrettelse»: 11 ting vi ikke hadde trodd ...
(Moxnes og Støre i debatt hos NRK over bruken av begrepet “pampvelde” i Rødts program)  

Er disse representative og borgerlige folkevalgte organene de samme som vi har i Norge i dag? Vi har ingen grunn til å tro noe annet. Det er åpenbart at sosialisme ikke blir innført “ovenfra” gjennom borgerlig parlamentarisme, men gjennom utenomparlamentariske midler og aktiv kamp. Selv om programmet til Rødt diskuterer byggingen av utenomparlamentarisk makt så er det samtidig svært på vag hva dette innebærer. Er det arbeiderråd? Samvirkelag? Lokallag? Programmet gir ingen klare svar annet enn at Rødt ønsker å “utvide” demokratiet og kaller denne utvidelsen for sosialisme. 

Les også: Debatt: “Revolusjonær” reformisme?

Vi kan tro at mye av vagheten i programmet er et resultat av to fenomen (1) at partiet har vært lite opptatt av Marxisme i mange tiår og (2) at lederskapet ikke ønsker å vifte med sabelen mot borgerskapet og fremstå som truende. Dette handler nok mest om Rødts ønske om å fremstå som stuerene og å distansere seg fra påstander om den uskikkelige kommunismen, ikke så ulikt de borgerlige sosialistene i Marx og Engels sin tid. Men problemet til Rødt er ikke bare at programmet er lite å skryte av,  skal vi analysere dagens problem gjelder det å se på selve partistrukturen og hvordan den forsterker og viderefører denne høyredreiningen.

 

Partistruktur

Under AKP(m-l)-tida var kaderparti-modellen viktigst. Dette baserte seg på bolsjevikenes demokratiske sentralisme som når det trengtes kunne løfte vanlige partimedlemmer opp til å bli “profesjonelle revolusjonære”. Utviklingen og skoleringen av kaderen ble derfor veldig viktig for AKP på godt og ondt. Intern debatt ble tatt i medlemsbladet Tjen Folket, mens de viktigste avgjørelsene ble tatt sentralt. 

I dagens Rødt er medlemstall viktig, kvantitet over kvalitet. Å være medlem handler om å betale kontingent og forhåpentligvis delta litt i lokallaga og under valg. På papiret er Rødt et desentralisert demokratisk parti, men det tar ikke helt for seg de reelle forskjellene i partistrukturen. Lokalt kan lokallagsledere holde mye makt, men nasjonalt ganske lite. Makta ligger likevel i sentralstyret og i stortingsgruppen som ofte er isolert lokallaga. Dette gjør at korrespondansen mellom lokalt og nasjonalt ofte blir knapp. Debatt og kritikk blir forbeholdt møter, men blir sjeldent beregnet nok tid til. Uten et ordentlig debatt-organ blir mye av debatten rundt partiet, ideologi og programma forbeholdt diverse sosiale medier som ikke egner seg for konstruktiv kritikk og diskusjon. Dette betyr også at uoffisielle organ kan få større innflytelse på partiet. Det vil si alt fra borgerlige tenketanker til facebook-grupper dominert av konspirasjonsteoretikere.  

 

Studering og partiskole

En av de tingene som Rødt har vist klarest er at de ikke legger mye vekt på å utvikle partimedlemmenes politiske kunnskaper. Her ser vi et klart skille fra AKP(m-l).

Uten å diskutere hvorvidt AKP sine studiehefter var bra eller dårlige så var de som parti dedikert til å grundig skolere sine medlemmer i grunnleggende marxistisk analyse og historie. Disse studieheftene hadde forskjellige “trinn” slik som med skolebøker og dekket alt fra norsk økonomi til situasjonen i Kina. En kan fint kritisere mye av innholdet i disse heftene som dogmatiske og preget av interne stridigheter i partiet, men det var alltid et mål i den tidlige perioden at alle medlemmer skulle ha en forståelse av marxismen. En kan si at AKP, slik som de fleste tidligere kommunistpartiet hadde en gjennomgående partiskole og en kultur for å studere og lære. 

Les også: En redsel for teori?

Dette er noe som Rødt i senere år har prøvd å fått til med lite hell. Deres mini-hefte Forstå for å forandre forsøker å være en kortfatta innføring i grunnleggende Marxisme ved å dekke en rekke tema uten å gå inn i dybden på noen av dem. Gjennomførelsen av studiesirkelene rundt dette heftet er også i mange lokallag mindre imponerende. Studering av marxisme i Rødt har blitt en hobby for spesielt interesserte og akademikere, ofte med liten innflytelse innad partiet. Dette betyr også at de som sitter på mye kunnskap sjeldent får muligheten til å videreformidle kunnskapen. 

“Så lenge den teoretiske erkjennelse bare er et privilegium for noen få “akademikere” i partiet, står det alltid i fare for å komme på avveier. Først når den store arbeidermasse selv har tatt den vitenskapelige sosialismens skarpe og pålitelige våpen i sin hånd, vil alle småborgerlige anfektelser, alle opportunistiske strømninger løpe ut i sanden. Da vil bevegelsen stå på trygg og fast grunn. “Det er mengden som gir utslaget.”” – Rosa Luxemburg, Reform eller revolusjon

Det må likevel sies at studier og en partiskole i seg selv ikke er en endelig løsning for Rødts problemer. Det finnes tross alt plenti med kommunistiske mikropartier, inkludert NKP som driver studier, men som har en gjennomgående feil politikk på flere områder. 

 

Konklusjon

Det overordnede målet til Rødt er enda på papiret det klasseløse samfunn, men om de virkelig skal være konsekvente på dette så må man begynne å se på hvilken retning ting går i. Hvis Rødts nåværende mål er (1) gjøre gode valg og (2) kontinuerlig medlemsvekst uten fokus på politisk skolering, diskusjon og debatt rundt sosialistisk strategi så vil Rødt bevege seg stadig nærmere regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet i spissen. Kommunismen skal visst da oppnås i samarbeid med anti-kommunister! Det bør være åpenbart at det umulig kan lede til noe annet enn å synke enda dypere inn i parlamentarismens kvikksand. 

Problemet er ikke at Rødt ikke bruker visse marxistiske begreper slik Olsen fremstiller det, men at de har gjennom tiår latt seg vanne ut, gått i forskjellige politiske blindveier og latt seg trollbinde av venstrepopulismen som har stukket pinner i hjula for marxistene i partier som Syriza i Hellas og Podemos i Spania. Det at Rødt ikke blir sett og reflektert på i et større historisk perspektiv er årsaken til videreføringen av dette problemet.

Målet med å reflektere rundt Rødts rolle er ikke å gjenopplive AKP(m-l), men å lære av historiske feil og ta de nødvendige lærdommene. Det Rødt trenger i praksis er en stor forandring i partiets struktur, overordnede mål og strategi, da vil de marxistiske begrepene og teoriene florere igjen. Uten en slik venstrevending er vi bundet til å begå samme feil som tidligere partier. 

 

Fotnote:

[1] Eurokommunismen som ideologi innretta seg på fredelig overgang til sosialismen gjennom parlamentariske kanaler. Trolig som resultat av Khrustsjovs politikk om fredelig sameksistens med vesten. Sovjetunionen hadde likevel før Khrustsjov blitt mer nasjonalistisk innretta og i stor grad gitt opp den internasjonale revolusjonen. Eurokommunismen i det spanske og italienske kommunistpartia gjorde at de innretta politikken sin til å bli i praksis sosialdemokrater med en “kommunistisk-vri” i form av symboler, historien og internasjonale møter. I Norge fikk denne retningen større gjennomslag i SV og i kretsen rundt Jøgen Vogt og Hans I. Kleven som tapte kampen om NKPs retning og ble ekskludert. 

About redaktør

Historiestudent og Marxist.

View all posts by redaktør →

2 Comments on “Debatt: Rødt mellom klassesamarbeid og refleksjon”

  1. Man kan kritisere Rødt for ikke å være en revolusjonær organisasjon slik man kritiserer et esel for å ikke være en hest.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *