Ikke glem internasjonalismen!

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.


Av Mikael Lyngaas.

Vi radikale snakker ofte om behovet for internasjonalisme, men hva mener vi egentlig med dette begrepet? For høyresiden har internasjonalismen blitt synonymt med enten globalisering og internasjonal kapitalisme, eller antisemittistiske konspirasjonsteorier rundt “globalismen” og den lakeier.

Som regel når det prates om internasjonalisme på venstresiden handler det om internasjonale perspektiv på politikk, samt solidaritet mellom på tvers av landegrenser, men dette er langt fra alt. Sosialistisk internasjonalisme handler om å forstå at kampen mot kapitalisme og imperialisme ett sted i verden har konsekvenser for andre steder i verden, noe som skaper et behov for politisk og økonomisk samarbeid med alle verdens undertrykte.

For 155 år siden ble den første Internasjonalen stiftet for å samle arbeiderklassen og revolusjonære om et felles mål, en sosialistisk verdensrevolusjon. Internasjonalen var en løs samling av fagforeninger og diverse revolusjonære politiske bevegelser og partier fra nesten alle europeiske land. Målet om å oppnå sosialisme i alle land handlet om forståelsen av at arbeiderklassen måtte samle seg for å styrke sin posisjon, samt det faktum at en revolusjon ikke kan være et isolert fenomen.

Likevel ble den første internasjonalen oppløst gjennom splidigheter over spørsmålet om staten og partiets rolle i revolusjonen, noe som fikk anarkistene utvist fra partiet. Den nyopprettede anarkistiske internasjonalen ledet av Mikhail Bakunin tok med seg mange medlemmer og svekket drastisk den første internasjonalen.

Den sterke rivaliseringen og konkurransen mellom den anarkistiske og den første internasjonalen markerer slutten på samarbeidet mellom anarkister og kommunister, samt den første internasjonalens nedgang som ble oppløst i Hague 1877.

Internasjonalen ble til igjen i Paris 1889 som en samling av de europeiske arbeiderpartiene. Den andre Internasjonalen videreførte marxismen fra den første frem mot verdenskrigen som lammet organisasjonen totalt. Verdenskrigen ledet store deler av internasjonalen inn i støtte av stormaktenes imperialistiske prosjekt som førte til sterk opposisjon fra blant annet Lenin, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Dette førte til den andre internasjonalens oppløsning i 1916. Dette, sammen med sosialdemokratenes svik under den tyske revolusjonen i 1918-1919 la grunnlaget for å sikre kommunistenes plass i en ny internasjonal, nemlig KomIntern.

Sosialdemokrati og kommunisme var blitt to separate verdener som ikke lenger var forenbare i kampen for sosialisme. Selv om kommunistene i KomIntern klarte å forene seg mot imperialistenes angrep mot den nyopprettede Sovjetunionen så var KomIntern blitt i stor grad Moskva-sentrert, noe som intensifiseres under Stalin og markerte begynnelsen av enden for KomIntern.

Selve grunnlaget for internasjonalisme ligger også i det faktum at kapitalistklassen og kapitalismen som sådan er et globalt fenomen. Global frihandel innenfor kapitalismen setter arbeiderklassen i de forskjellige landene opp mot hverandre, for eksempel i form av svart arbeid og sosial dumping. Dette gjør at interessene til en norsk arbeider under visse forhold vil avvike fra interessene til en polsk, tysk eller britisk arbeider. Mens arbeiderklassen i Norge prøver å holde på sine avtaler og lønninger så blir dette undergravet aktivt gjennom utkontraktering til andre land, eller ved å ansette billigere arbeidskraft. Da er ikke lenger kampen mellom arbeidere mot sjefene, men norske arbeidere mot utenlandske arbeidere og deres norske sjefer.

Likevel har norske, engelske, polske og somaliske arbeidere samme interesser på lang sikt. Målet her må være å organisere arbeidere, norske eller ei,  gi fagforeningskampen en klar klasselinje og opprette et revolusjonært parti. Det er her marxister viser sann internasjonalisme og solidaritet i møte med nasjonalsjåvinismen som oppstår i motsetningene mellom nasjonaliteter og land.

“Denne internasjonalismen tvinger sosialister til å kjempe kontinuerlig mot erobringens begjær, den fiendtlige isolasjon av nasjoner, toll-kriger, den krigerske marine- og militærvesenet, fordi dette har en tendens til å øke nasjonale fordommer, og truer med konstant krig.”

—  August Bebel, Sosialisme og Internasjonalisme 1905.

Kapitalismen er også internasjonalt innretta, noe som betyr kapitalister sitter med enorme politiske midler for å slå ned en hver progressiv og sosialistisk bevegelse med bruk av propaganda, trusler og vold. Vi kan ikke kjempe alene mot en slik monolittisk fiende, dette viser historien klart. Gjennom organisasjoner som WTO, EU, OAS og NATO  sikrer borgerskapet seg ikke bare voldsmonopol nasjonalt, men internasjonalt mot konkurrerende borgerskap og diverse politiske bevegelser. Men borgerskapet er ikke en sammensatt gruppe slik som høyresiden ofte argumenterer imot de som de kaller “globalister”. Marxister på den andre siden reiser derfor en kritikk av det internasjonale borgerskapet som ikke har grunnlag i konspirasjonsteorier, men i virkeligheten.

Derfor burde vi jobbe mot en gjenreisning av internasjonalismen gjennom å samle de mest revolusjonære kreftene i alle land. Dette forutsetter så klart nasjonale grupperinger som er både revolusjonære, demokratiske og samarbeidsdyktig. Enheten mellom sosialister internasjonalt hviler på enheten mellom sosialister nasjonalt. Her kreves en fin balanse for å unngå kapitulasjon og klassesamarbeid, samt sekterisme og politisk isolasjon fra arbeiderklasse som sådan.

Forholdet mellom partier og en internasjonal er ei heller ikke satt i stein. Etter den russiske revolusjonen så vi at makten i Komintern ble sentrert gradvis mer og mer i Moskva helt mot organisasjonens oppløsning. “Gjenopplivningen” av internasjonalen i 1947 gjennom den Moskva-sentrerte Kominform strakk seg ikke etter målene om sosialisme og verdensrevolusjon, men var opprettet kun for å sikre Sovjetisk utenrikspolitikk og dominans over de europeiske kommunistpartiene i etterkrigstiden. Dette er et godt eksempel på kapitulasjonen til nasjonalsjåvinisme som var med å lede til Sovjetunionens kollaps.

Som vist tidligere så må man da aktivt jobbe mot sjåvinismen som en finner både lokalt og nasjonalt ved å samle underklassene til politisk arbeid. Først da kan man begynne arbeidet mot en sann internasjonalisme, en ny internasjonal. Alternativet er å sitte og se at progressive og sosialistiske grupperinger verden over bli knust under imperialismens tyngde år etter år.

“Hver nasjon har og må ha sine egne midler og arbeidsmetoder. Uansett hvilke midler og metoder som blir tatt i bruk, er slutten den samme over hele verden – frigjøringen av arbeiderklassen, avskaffelse av all klassestyre.”

— Eleanor Marx, Rapport fra den andre internasjonalens kongress i Brussel 1891.


Vil du svare på dette innlegget, eller har du noko anna på hjartet? Send oss innlegg på kontakt@raudtid.no.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *