Debatt: Norges kvotesystem og fiskerimonopolene

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.


Av Torgeir Tobiassen, leiar av Troms Raud Ungdom.

Når man ikke kan legge gjerde på havet, er det vanskelig for storkapitalen å eie det. Fisken svømmer der den vil, over grenser, forbi lukkete anlegg og rett til første som fanger den. Fisken anerkjenner ikke privat eiendom, har ingen eier før den blir fanget. Så hvordan kan fisken privatiseres i hendene på et fåtall baroner, vekk fra lokale behov og til storkapitalens vinning? Svaret er kvotesystemet, et redskap for gradvis privatisering og monopolisering av fiskeindustrien.

Et kvotesystem er viktig for å passe på at overfisking ikke skjer. Vel og flott det, men siden starten av systemet tidlig på 70-tallet har det fungert som et redskap for å utvikle et gradvis økende privatmonopol på fiskeressurser, et system som i nåværende tilstand bare er til hjelp for de rikeste.

Kvoten var og er knyttet til båten; du kan ikke selge selve kvoten. Man kan derimot selge båten, med kvote. Kvoten kan så fjernes fra båten og tilføyes en annen båt av eieren, dette er strukturkvoteordningen. Båten kan så selges tilbake for en krone om man så vil, den er ikke lenger brukbar til næringsfiske. Dette kvotesystemet er selvsagt et dårlig og misbrukt system. Meningen på papiret var fra starten av at kvotene skulle fordeles basert på folkets og lokalsamfunnets behov — en flott illusjon av rettferdighet og fellesskapsverdier. Staten, styrt av kapitalens interesser, har forsikret seg om at kvoten egentlig er et privat redskap for privatisering og samling av folkets ressurser på få hender fra første stund. Bevis på dette kommer fra en av de som jobbet i fiskeridepartementet selv:

– Sunnmøringene skjønte først hva de kunne gjøre. Du kunne jo selge båten – med konsesjonen, og sende beskjed til departementet, i stedet for å omfordele konsesjonen på den måten som sto i loven.

– Hvordan kan det skje når eieren av fartøyet ikke har lov å kjøpe og selge kvoter?

– Mens jeg arbeidet i Fiskeridepartementet i 1976-1977 begynte jeg å grave i dette. I loven sto det hvem som skulle ha konsesjoner – man skulle satse på unge, aktive fiskere og fordele konsesjoner geografisk. Dette ga rom for skjønnsmessige vurderinger i departementet, svarer professoren.

– Byråsjefen fortalte meg hvordan dette skulle skje, fortsetter han.

Når et fartøy legges ut for salg via en skipsmegler, legger interesserte inn bud. Alle interesserte søkte om forhåndstilsagn om konsesjon.

Det departementet skulle gjøre, var å vurdere alle som søkte for å oppfylle intensjonene i loven.

– Men de gjorde absolutt ikke slike vurderinger. Det var min jobb å avgjøre dette, men jeg fikk beskjed om bare å gi forhåndskonsesjon til alle som ønsket.

Vermes, Thomas (2019). “Professor: – Eierskapet til Norges fiskekvoter minner om oligarkene i Russland”, ABC Nyheter. Lesedato 09.05.2020.

De med mest penger vinner budrunder på båter, med andre ord, budrunder på kvoter. Er det ingen motstand mot denne utviklingen? Jo, du har diverse artikkelforfattere som skriver om problemet, Kystopprøret, og partier på Stortinget som velger å si seg litt i mot. Men motstanden fungerer kun som en ødelagt sykkelbremse, det sakker ned farta på utviklinga, men klarer ikke stoppe dem som skyver fram sine økonomiske interesser; for de som vil ha mer.

Bare for å få det klart, jeg angriper ikke fiskerne som ser seg nødt til å ta i bruk systemet for å ikke bli kastet bak alle andre som gjør det. Jeg angriper systemet, jeg kritiserer spillet, ikke spilleren. Så for å få distinksjonen skikkelig fram: når man aktivt jobber for et system som sikrer mer og mer av godene i sine egne hender, da er man en del av spillet; men hvis man tar i bruk det man må for å holde hodet over vann, er det ikke noe jeg skal kritisere. Ikke alle kan være en sjarkeromantiker som på bakgrunn av moral gjør det rette, man må jo være praktisk også. Derfor trenger vi forandringer som gjelder alle, ikke bare forandre tankesettet til den individuelle fisker.

Når store aktører konsentrerer mer og mer av havressursene i sine hender forsvinner disse pengene fra lokalsamfunnet, og ender heller opp på hovedkontor som utbytte til de som har altfor mye fra før. Havet er del av kysten, rikdommen hører til folket som bor langs denne kyst, de som lever av den. For mange lokalsamfunn er inntektene fra fiske selve livsgrunnlaget. Disse samfunnene har stor fordel av at så mye av inntektene som mulig går til lokalsamfunnet, gjennom fiskeriene, foredlingsanleggene, som lønn til de som jobber i disse anleggene og til de lokale fiskerne som jobber på fartøyene. Dette betyr at norske arbeidsforhold og lønnskrav opprettholdes hele veien fra havet til butikkene.

Fiskeaktører tjener derimot ofte mer på at fisken fryses ned, sendes rundt jorda og foredles i Kina for så å sendes tilbake til Norge, eller ut på det internasjonale marked. I 2019 ble i underkant av 28.000 tonn hel ubehandlet fisk solgt til kinesiske innkjøpere av fisk, hvorav opp i mot 93 prosent av denne fisken ble solgt videre til det internasjonale marked, blant annet i Europa. Miljøhensyn blir kastet ut vinduet når profitten står som prioritet. Hvor pengene går er ikke viktig, at kystens folk får fortjeneste av verdiene er ikke viktig, bare at pengene kommer inn til aktørene. Med andre ord, inntektenes rolle for nasjonen er ikke viktig, bare summen av inntektene til aktører. Et perverst syn på økonomi som vektlegger mer kapital, istedenfor velferdsverdien skapt av kapital; for hva er vel penger godt for når ingen andre en et fåtall ser dem og nyter av det?

Det er mange grunner til å forsikre seg om at det heller er flere små fiskere, enn noen få store. Av miljøhensyn for eksempel, da mindre båter bruker mindre drivstoff per kg fisk som blir fisket — opptil 5 ganger mindre i forhold til trålere, faktisk.

At kvoteprisene er oppe i millioner av kroner, og selv en liten kvote fort koster mer enn båten som den fiskes fra, er noe råttent. Kvoten skal ikke være privat eiendom som kjøpes, selges og spekuleres i. Kvotesystemet er et godt eksempel på hvordan et system slik de rike og etablerte vil ha det er et system i forfall.

Hva må gjøres for at vi kan sikre arbeidere, ungdommen og samfunnets beste? Svaret er avskaffing av selve systemet. Nei, jeg snakker ikke om å fjerne kvoter, jeg snakker ikke om flere lover og reguleringer i systemet som på sitt beste bare midlertidig bremser den naturlige utviklingen av det. Vi burde gjøre vårt beste for å passe på at arbeiderne, fiskere og at kystsamfunnene får sin del av kaken under kapitalismen, men dette er midlertidig og kortvarig nødhjelp.

Kapitalismens naturlige tendens har alltid vært monopolisering, samling av alt under himmelen på færre og færre hender. Det er dette norsk fiskeripolitikk har gått i retning mot, om det så var Arbeiderpartiet eller Høyre i regjering. Den eneste måten å sikre havet og kysten for felleskapet er noe nytt; diverse lover og regelverk i den nåværende borgerlig-kapitalistiske stat vil ikke beskytte kysten. For hva kan beskytte ressursene mot et system hvor de med penger har makta til å bestemme direkte og udirekte. Et system der lobbyorganisasjoner for kvotebaronene som organisasjonen fiskebåt har innflytelsesmakt.

Den eneste måten å garantere arbeiderne og framtidens arbeidere i fiskeindustrien og lokalsamfunnene langs kysten sin rette del av havets rikdom er revolusjonær systemforandring. I et rettferdig og ressurseffektivt system er et mindre antall båter som fisker samme mengde mer effektivt ikke nødvendigvis en dårlig ting. Fiskerne kan jobbe mindre, arbeidet kan gå på rotasjon og man trenger ikke bekymre seg for uår. men slik er ikke systemet i dag. Mindre båter i dag betyr et mindre antall arbeidere, som betyr flere som mangler arbeid i viktige industrier. Mangel på arbeid skaper arbeidsløshet, folk flytter fra distriktene og inn i byene etter jobb, distriktene forfaller og den allerede sprengte urbane populasjonen øker. All profitt går til eierne og den gjennomsnittlige fisker blir en lønnsslave med lua i hånda.

Ringvirkningene av kapitalismen er dårligere tilbud for de mange som mener at bylivet ikke er noe for dem, men som av hensyn til arbeid og forfallende kvalitet på livet i distriktene må se seg nødt til å flytte. Dette sender kalde gufs som minner om den store nedbygginga og fraflyttinga fra distriktene i tidligere tider.

Kor er hammaren, Edvard, du treng han vel no
når døra skal spikrast igjen?
For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.
Du skal reise til byen, min venn.

Og sjarken din, Edvard, ka gjer du med han
nu når garna for godt heng på hjell?
Ta mesanen punn armen, sett sjarken på land.
For kvar fiskar er tid å ta kveld.

Dette sang Jack Berntsen i visa «Kor e hammaren, Edvard?», en vise som trolig nok må synges igjen og igjen om veien går som den går. Vi som er fra kysten har ingen tid å miste, vi må avskaffe kapitalismen med høtten i den ene hånda, og den røde fane i den andre, på rekke med arbeiderne av alle slag i hele landet og i hele verden. Ikke bare for vår egen skyld, men for alle i arbeiderklassen. 


Vil du svare på dette innlegget, eller har du noko anna på hjartet? Send oss innlegg på kontakt@raudtid.no.

0 Comments on “Debatt: Norges kvotesystem og fiskerimonopolene”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *