Første mai var, er og forblir en kampdag!

Av Frasier Panton og Mikael Lyngaas.

Første mais opprinnelse 

Første mai har vært en kampdag helt siden dagen først ble markert. I 1886 stanset rundt 300.000 arbeidere i USA arbeidet sitt, og marsjerte ut i protest mot lange arbeidsdager.

Men kravene var ikke bare om forkortelse av arbeidsdagen; noen ønsket også å avskaffe hele lønnsarbeidet og kapitalismen i sin helhet. Noen dager senere sjokkerte politiet i Chicago hele verden ved å massakrere fagforeningsfolk som streiket i gatene. Ordet om Haymarket-massakren spredte seg raskt til Europa og første mai ble en offisiell kampdag for å hedre de døde arbeiderne og kjempe videre for deres krav. Den årlige kampdagen ble vedtatt hos den andre Internasjonalens andre kongress i 1891 og har siden spredt seg til alle verdens kanter og arbeidende folk.

Kravet om en merkedag for arbeiderklassen, som endte opp med å bli første mai, har sine røtter i arbeiderbevegelsen i USA, men baserte seg fra starten på internasjonal solidaritet mellom arbeidere, og ikke bare interessene til arbeidere i ett land. I løpet av 1820- og 30-årene begynte fagforeninger så smått å vokse fram i land etter land. I USA, Australia, Storbritannia, Tyskland, Sveits og over hele verden, heiste arbeiderklassen kravet om kortere arbeidsdag på sine faner. Til å begynne med var kravet ti timers arbeidsdag med en lønn å leve av. Siden arbeidsdagen ofte kunne være alt mellom ti og tjue timer, med en sultelønn på en til tre dollar om dagen, var kravet om forkorting av arbeidsdagen arbeiderbevegelsens viktigste.

Innen 1850-åra hadde fagforeningene blitt ganske mektige og var i stand til å opptre som kamporganer for arbeidernes felles interesser. Ikke før hadde arbeiderne i USA vunnet kampen om titimersdagen, før de reiste kravet om åtte timers arbeidsdag. Igjen spredte dette kravet seg over hele verden, og samlet arbeiderne i en felles kamp for sine umiddelbare interesser.

I Europa ble kimen til de første internasjonale, sosialistiske arbeidersammenslutningene født omtrent samtidig. I 1863 i London møttes de mest fremskredne og radikale lagene i arbeiderbevegelsen i flere land. Utgangspunktet var å danne en internasjonal solidaritetsbevegelse med Januar-opprøret i Polen. På møtet kom de fram til at arbeiderklassen må ha en internasjonal organisasjon for å samle kampene sine på tvers av nasjonale grenser. Organisasjonen tok navnet den Internasjonale Arbeidersammenslutningen, og reiste kravet om åttetimersdag. For første gang samlet arbeidsorganisasjonene seg på internasjonalt grunnlag og samkjørte kampen for å forkorte arbeidsdagen.

Karl Marx, en ledende skikkelse i den første internasjonalen, la merke til at arbeidere fra så forskjellige land som Sveits, USA og Australia hadde vedtatt resolusjoner til støtte for nøyaktig de samme kravene før de møttes i Internasjonalen. Han kommenterte at:

“Slik, på begge sider av Atlanteren, gikk arbeiderbevegelsen, spontant utviklet av produksjonens forhold, inn for den samme flyttingen av grensen for arbeidstid til en åtte timers dag.”

Arbeidere verden over, enten de er norske eller polske, franske eller kinesiske, har de samme grunnleggende klasseinteressene. Det er nettopp fordi arbeiderne, hvis arbeid kapitalistene er avhengige av for å få profitt, inngår i et sosialt produksjonssystem og er utbyttet på samme vis, og dermed har all den nødvendige makten til å avslutte utbyttingen av mennesker og etablere et sosialistisk samfunn. Det var denne på grunn av denne forståelsen av felles interesse mellom arbeidsfolk verden over, og behovet for internasjonal solidaritet, at første mai ble til.

Selv om arbeiderbevegelsen i Amerika møtte massiv represjon i tiden etter Haymarket-massakren, fortsatte den internasjonale arbeiderbevegelsen å styrke og øke organiseringen sin, og i 1889 ble den Sosialistiske Internasjonalen stiftet som en ny organisasjon. Denne internasjonalen baserte seg på de massive sosialistiske organisasjonene og fagforeningene som hadde bygd seg opp over de siste tiårenes kamp, og på hundreårsjubileet for stormingen av Bastillen erklærte den seg som en sosialistisk internasjonale for alle arbeiderklassens organisasjoner. For å minnes arbeiderne som døde i kampen for åttetimersdagen, erklærte de første mai som en internasjonal kampdag for arbeiderklassen:

Kongressen bestemmer seg for å organisere en stor internasjonal demonstrasjon, slik at de arbeidende massene i alle land og alle byer skal kreve av myndighetene at arbeidsdagen blir nedsatt til åtte timer […] Siden det allerede har blitt bestemt en lignende demonstrasjon på 1. mai 1890 av landsmøtet til den Amerikanske Landsorganisasjonen (AFL) i St. Louis, desember 1888, er denne dagen egnet til en internasjonal demonstrasjon. Arbeiderne i de ulike landene må organisere denne demonstrasjonen i tråd med forholdene i de enkelte land.

Fra da av skulle første mai være dagen hvor arbeiderne kjemper for sine viktigste krav, organiserer seg for sine mest umiddelbare interesser og bygger opp kampen for sosialismen. Dette er den ekte historien om Første Mai: dagen ble født av den gryende arbeidebevegelen, midt i kampen for å stifte de første fagforeningene, de første sosialistiske partiene og den første Internasjonalen. Første Mai var grunnlaget for at millioner av arbeidere over hele verden ble enige om å organisere seg sammen og streike sammen. Det er disse tradisjonene vi må holde i minne hvert år selv i den nåværende krisen vi nå står ovenfor.

Første mai sin historie er direkte knyttet opp til arbeiderklassens kamp for et sosialistisk samfunn. Men arbeiderbevegelsens ledelse har i dag fullstendig glemt denne kampdagens dype historie og dens betydning for den moderne arbeiderklassen. Første mai er som regel den eneste dagen disse lederne i det hele tatt tenker på sosialisme, og kanskje til og med nevner den ved ord, men etter å ha gitt en rosenrød tale om noen av de viktigste dagskravene, drar de rett fra talerstolen til sine komfortable jobber på fagforeningskontorene og Stortinget, uten videre interesse for klassekampen frem til neste års første mai.

 

Første mai i koronaens tid

I år har vi ikke muligheten til å gå i tog eller holde appeller ute blant tusenvis av mennesker. Covid-19-pandemien har stukket dypere en det vi hadde trodd tidligere og utløst en global økonomisk nedgang. Verden over bruker regjeringer millioner på å berge kapitalister fremfor å sørge for at arbeidere har sikre arbeidsplasser og at syke får hjelpen de trenger. Mens mange blir permittert og sliter med å betale husleia så får store selskaper milliarder til å dekke tap i profitt. Det denne krisa har vist klarest er at det er arbeiderne som står på i helsesektoren, jordbruket og i butikkene (for å nevne noen få) som er de virkelige heltene. Det er de som sørger for at samfunnet går rundt, ikke de rike bedriftseierne. Samtidig ser vi at regjeringen setter kraftindustri ut på anbud gjennom Northconnect, en videreføring av EUs tredje energipakke ACER. Her blir vi igjen minnet om kampen mot EU og EØS-avtalen som representerer overnasjonalt byråkrati og kapitalinteresser fremfor interessene til arbeiderklassen her tillands.

I Norge har vi nå den høyeste arbeidsledigheten siden 1930-tallet, en trend som gjenspeiles i andre land rammet av krisen. Vi kan ikke tillate at bedriftseiere håver inn enorme summer mens de samtidig gir sparken til arbeidere. Den borgerlige regjeringen har gjentatt til det kjedsommelige at dette er for å “sikre arbeidsplasser”, men for hvem? Krisepakkene de har gitt gjenspeiler ikke majoriteten av landets behov, men heller behovet til en liten knippe eiere.

Les også: Korona kutter kapitalismens gardiner

I disse krevende tider må vi huske at det er arbeidere som skaper all verdi i samfunnet og at de er de som sørger for at vi har tak over hodet, mat på bordet og holder oss sunne og friske. Denne verdien blir konfiskert av bedriftseiere for deres eget profittjag. For hver krone en arbeider tjener står bedriftseierne som regel tjue ganger så mye. Ikke fordi at de jobber hardere enn vanlige arbeidere, men fordi det er de som eier, de som bestemmer hvordan verdien skal deles opp.

Lærdommen fra tiden vi nå befinner oss i er den at vi ikke kan ta regjeringsen krisepakker og tomme løfter i god tro. Arbeiderne fortjener all verdi som de skaper og kontroll over arbeidsplassene de jobber på. Derfor trenger vi fagforeninger og partier som kan kjempe sammen med arbeiderne mot utbytting. Vi må kjempe mot å legge nøkkelindustri på anbud og sikre trygge arbeidsplasser og kompensasjon for de som nå har blitt kastet ut av arbeidslivet med lua i hånda. Samtidig må vi forstå at økonomiske krisa som vi nå står ovenfor kommer til å skape enorme problemer for arbeiderbevegelsen fremover og at dette gjør behovet for militant klassekamp mer aktuelt enn tidligere. Kun når arbeiderklassen har makta kan vi sørge for at økonomiske kriser og knapphet er et problem som hører fortiden til.

Den første mai krevde innføring av åttetimersdagen. Men selv etter at dette målet  ble nådd, ble ikke dagen gitt opp. Så lenge arbeidernes kamp mot borgerskapet og den herskende klassen fortsetter, så lenge ikke alle krav blir oppfylt, vil første mai være det årlige uttrykket for disse kravene. Og når bedre dager begynner, når verdens arbeiderklasse har vunnet befrielsen sin, så vil menneskeheten trolig feire første mai til ære for de bitre kampene og fortidens mange lidelser.

— Rosa Luxemburg
“Hva er røttene til første mai?” (1894) fra Marxist Internet Archive

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *