Debatt: Base og revolusjonær strategi

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.


Av Mats Alfred Olsen.

12 April i hadde Vegard en kommentar på debatten i USA om basebygging som revolusjonær strategi. Jeg har ikke studert debatten inngående, men har lest heftet “It’s All About That Base” som Vegard refererer til.

Det er mye å si om teksten til Burns i dette heftet. Hovedproblemet er at hun skriver mye om basebygging uten å sette det som del av en revolusjonær strategi. Spørsmålet – hvorfor skal vi bygge baser? Blir ikke besvart i teksten. Jeg vil derfor i stedet for å kritisere/ kommentere Burns tekst skrive om baser som del av den revolusjonære strategien, og heller komme innom Burns og andres teorier i lys av dette.

Les også: “Basebygging: revolusjonær strategi over dammen”

Målet er frihetens rike

Vårt mål som kommunister er å avskaffe klassesamfunnet og dermed skape et klasseløst og statsløst kommunistisk samfunn. Veien dit går ikke gjennom gradvise reformer hvor vi får mer og mer frihet, men tvert imot gjennom en sosial og politisk revolusjon. Dette er nødvendig fordi historien har lært oss at de herskende klassene aldri gir fra seg makta frivillig, ergo må de undertrykte ta makta fra dem gjennom å bygge en sterkere makt som kan knuse herskernes makt.

Staten er i essens herskerklassen (eller klassene i flertall hvis flere overklasser hersker sammen) sitt organiserte voldsmonopol. Organisering av helsevesen, skoler osv. er underordnede funksjoner for staten. Staten er med andre ord evne til å med vold sikre sine interesser, eksempelvis ved å knuse alle opprør og forsøk på revolusjoner.

For å kunne knuse herskernes makt, må det bygges revolusjonær rød motmakt. Men en revolusjon kan ikke seire uten at de gamle herskerne befinner seg i en dyp krise. Lenin beskriver dette mer detaljert slik:

Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundrede, er følgende: For at revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den’ gamle måten og krever forandringer.. For at revolusjonen skal finne sted, er det nødvendig at utbytterne ikke klarer å leve og herske på den gamle måten;”. lenger. Det er bare når de lavere klassene» ikke ønsker å leve på den gamle måten og de «øverste klassene» ikke kan fortsette på den gamle måten, at revolusjonen kan seire. Denne sannheten kan vi si med andre ord: Revolusjon er umulig uten ei lands- å omfattende krise (som omfatter både de undertrykte og undertrykkerne).

Det betyr at for at en revolusjon skal finne sted, er det for det første viktig at størstedelen av arbeiderne (eller i hvert fall flertallet av de klassebevisste, tenkende og politisk aktive arbeiderne) fullt ut innser at revolusjonen er nødvendig og at de bør være forberedt på å dø for den. For det andre er det viktig at den herskende klassen gjennomgår ei regjeringskrise, som trekker også de mest tilbakeliggende massene med i politikken (typisk for alle ekte revolusjoner er ei rask, tidobbel og til og med hundredobbel økning i antallet representanter for de arbeidende og undertrykte massene – som hittil – har vært apatiske -men som har evner til å føre politisk kamp), ei krise som svekker regjeringa og gjør det mulig for de revolusjonære å styrte den raskt.

(i «Venstrekommunismen – en barnesjukdom» Oktober s. 162).

Det må altså eksistere en krise som kraftig svekker herskerklassen og dens stat, samtidig som det må bre seg en kraftig subjektiv bevissthet hos folket om behovet og muligheten for en revolusjon. Om disse vilkårene er til stede har vi en revolusjonær situasjon. Men en revolusjonær situasjon er ikke nok for at en skal få en suksessfull revolusjon. For at dette skal kunne skje trengs det en revolusjonær ledelse. Om det ikke finnes en revolusjonær ledelse, så vil enten folket kunne bli villedet av reaksjonære (slik historien viser oss skjedde i f.eks. Tyskland på 30-tallet og Iran i 1979) eller de gamle herskerne vil gradvis klare å gjenvinne kontrollen uten at det blir noen alvorlige revolusjonære tilløp.

Les også: “Pandemi, økonomisk krise, og muligheter for et bedre samfunn”

Kommunistpartiet

“Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.” – Mao

Den viktigste organisasjonen for å kunne få en revolusjon er det kommunistiske partiet. Uten dette kan det ikke bli noen kommunistisk revolusjon. For revolusjonære i Norge (og i andre land som ikke har et slikt parti i dag) er det å skape dette partiet den avgjørende oppgaven. Suksesskriteriet for alt arbeid blir avgjort av hvorvidt det bidrar til å bygge dette partiet eller ikke. Også i land hvor en har klart å bygge et kommunistparti må alt arbeid måles opp mot om det bidrar til å styrke partiet eller ikke. Dette perspektivet mangler totalt i teksten til Burns. Hun oppsummerer hva som har gått bra og dårlig i andre organisasjoner uten å reflektere rundt hvilken rolle dette arbeidet spiller for å bygge kommunistpartiet.

It’s all about that base…

..men hva handler den basen om? og hva er egentlig en base? I heftet “It’s All About That Base” er dette uklart. Mao og erfaringene med baser fra revolusjonen i Kina nevnes ikke med ett ord. Mest sannsynlig er derfor “basetenkningen” ikke basert på erfaringene fra Kina, og slik Vegard hevder ser det ut til at ulike aktører har ulike tanker om hva begrepet egentlig betyr.

Når vi maoister snakker om baser, så har det en veldig spesiell betydning knytta til den kinesiske revolusjonen og Mao. I Kina ble revolusjonen gjennomført gjennom en langvarig folkekrig. Tidvis mot den herskende staten ved regjeringspartiet Kuomintang og tidvis mot den Japanske invasjonen av Kina (da tidvis i felles front med Kuomintang).

Kina er et ganske annerledes land fra Norge. Spesielt når vi ser på det Kina som eksisterte under den kinesiske revolusjonen. Kina er stort geografisk og staten var på denne tiden svak – spesielt på landsbygda. Dette gjorde det mulig for kommunistene og etablere frigjorte områder, hvor kommunistene iallefall for en periode kunne klare å fysisk forsvare området før staten evnet å stable på beina en kraftig nok hær til å kunne slå dem tilbake. Disse frigjorte områdene ble kalt baseområder. I disse basemrådene kunne kommunistene produsere mat, andre forsyninger, våpen, rekruttere nye medlemmer og soldater m.m.

Baseområdene var altså områder hvor kommunistene kunne leve fritt som kommunister og bygge seg styrke. Her kunne de hvile etter millitære slag osv.

Når vi snakker om baser i USA eller Norge i dag så er det selvfølgelig ikke akkurat dette vi sikter til. Men krig er blodig politikk og politikk er u-blodig krig som Mao og Clausewitz sa. Det er derfor slik at mye av det som gjelder i krig gjelder i en tilpasset form i politisk kamp. Basetenking er et slikt eksempel.

Vi kan ikke ha fysisk frigjorte områder hvor vi selv med væpnet makt har kontroll, men vi kan ha organisasjoner, kafeer, treningssenter osv. hvor det er vi som kommunister er ledende og hvor vi kan være åpne kommunister blant kamerater uten å risikere undertrykkende kommentarer o.l. og hvor vi knytter bånd med radikale deler av massene.

Som tidligere nevnt må alt arbeid måles opp mot om det styrker arbeidet med å bygge et kommunistparti eller ikke. En base har kun verdi i den grad den styrker dette arbeidet. Det virker ikke som om denne tankegangen er særlig utbredt blant folk som identifiserer seg som revolusjonære i USA. Frontorganisasjoner kan ha en egen verdi i den grad de hjelper å svekke de reaksjonære kreftene, eller på annen måte styrke eller bedre kårene for de lavere lagene i samfunnet. Men for oss som kommunister må dette poenget aldri settes over poenget med å bygge partiet, ellers vil vårt arbeid kun bli et reformistisk arbeid for å bøte på den råtnende kapitalismen i stedet for å være et arbeid for å knuse den.

Les også: “Basebygging — intervju med Kate Griffiths”

I eksemplet til Burns, så gikk revolusjonære inn som individer og ble med på å starte en organisasjon i kjølvannet av at Trump ble valgt som president i USA. Det er litt uklart for meg hva som var formålet med denne organisasjonen. Og antagelig var det ulike motiver og tanker rundt hva organisasjonen burde være blant de som ble med, men iallfall kan vi nok se på det som et forsøk på å samle en alternativ makt mot Trump & co.

Så langt jeg kan se ble det meste gjort feil fra de revolusjonære sin side i denne saken. Flere av feilene påpeker også Burns selv, som at de gikk inn som individer og ikke som kollektiver i organisasjonen, og at de i praksis overlot alt for mye til de liberale uten å gi motstand.

Det viktigste er likevel etter mitt syn at det å starte denne organisasjonen ble gjort uten at det ble satt inn som en del av den revolusjonære strategien. Å lage organisasjoner sammen med organiserte liberalister, anarkister og sosialdemokrater er dessuten også en veldig dårlig idé. Min personlige erfaring er at det alltid ender med destruktive maktkamper slik som Burns beskriver i sitt eksempel, og resultatet er at en kommer ut svakere enn en gikk inn.

Den organisasjonen Burns beskriver er på ingen måte forenlig med maoistisk basetekning. Det Burns beskriver er en borgerlig organisasjon hvor kommunistene blir i de samme tvangstrøyene som kommunister alltid befinner seg i når det gjelder samfunn og organisasjoner styrt av borgerlige. Dette er heller det motsatte av en kommunistisk base.

Den korrekte måten å bygge baser på

Når det gjelder basebygging i land som Norge og USA, så kan det skje på en rekke måter – kafeer, diverse former for organisasjoner osv. Når en har en liten kommunistisk organisasjon, så må en prioritere kreftene hardt. Hva får en mest igjen for med tanke på å bygge et kommunistparti ut fra innsatsen? Dette vil variere fra tid og rom, men det er viktig å tenke langsiktig, og ikke bare hoppe etter de ballene som er i vinden for tiden. En bør finne en organisasjon en kan jobbe med over lang tid slik at den kan bli gjort kjent blant massene og vinne respekt og tillit.

Det mest vanlige tradisjonelt er en frontorganisasjon mot rasisme, mot klimakrise e.l. Målgruppen for organisasjonen må først og fremst være personer som ikke fra før er politisk aktive i andre organisasjoner. Å trekke inn uorganiserte radikale mennesker (gjerne unge) er erfaringsmessig der en får mest igjen for innsatsen.

Selv om bygging av kommunistpartiet er lakmustesten på hvor vellykket arbeidet er, så skal ikke kommunister jobbe i frontorganisasjoner kun ut fra et så snevert hensyn. En del av poenget er å radikalisere og organisere folk for å jobbe for sine felles interesser både på kort og lang sikt. Selv om kommunistene er ledende i arbeidet med å bygge opp frontorganisasjonen, så skal det heller ikke være slik at det å være organisert kommunist skal gi noen privilegier eller fordeler i frontorganisasjonen. Tvert imot så må partiet stille strengere krav til kommunister enn til andre medlemmer i fronten. For frontorganisasjonen sin del så må alle behandles og få posisjoner i organisasjonen kun utfra personlig innsats og egnethet helt uavhengig av om de er medlem i den partibyggende kommunistiske organisasjonen eller ikke. Kommunistene må være ledende i dette arbeidet, men denne ledelsen må de hver dag gjøre seg fortjent til gjennom å gjøre et bra arbeid og vinne respekt og anerkjennelse blant sine kamerater.

Det er avgjørende viktig å rekruttere flere kommunister fra frontorganisasjonen. Burns mfl. framstiller dette som noe som er egoistisk og ødeleggende, men tvert imot er dette et arbeid som styrker kampen som frontorganisasjonen fører. I mange tilfeller (som bla. arbeidet mot rasisme og mot klimakatastrofe) så henger dette uløselig sammen med nødvendigheten av å avskaffe kapitalismen. Det er altså slik at kampen mot f.eks. klimakrise og rasisme ikke kan vinnes uten at det bygges et sterkt kommunistparti som kan ta ledelsen når tiden er moden for revolusjon. Videre er det slik at et sterkt kommunistparti vil være en garantist for at frontorganisasjonen også bygger seg opp i styrke. Dette er åpne, sanne og ærlige standpunkter som kommunistene må legge fram for de uorganiserte medlemmene i frontorganisasjonen. Det er selvføgelig frivillig om en vil fortsette som uorganisert eller bli med i den kommunistiske organisasjonen, og en skal bli behandlet på akkurat samme måte i front organisasjonen uavhengig av om en er organisert kommunist eller ikke.

Det er altså feil å si at base er noe annet enn en frontorganisasjon. En base kan være flere ting, inkludert en frontorganisasjon. En liten kommunistisk organisasjon må konsentrere seg om en konkret base og ikke spre kreftene tynt utover. Et større kommunistisk parti kan ha flere baser, men fortsatt gjelder prinsippet om å ikke spre kreftene tynt utover. Det er også viktig å huske at arbeidet med å bygge tillit til massene er et langvarig arbeid som må bygges stein på stein. Om en bytter på hvilke frontorganisasjoner en jobber i, så mister en uavhengige aktivister, og potensielle nye aktivister på veien. Det blir også uklart for massene hva de stadig skiftende organisasjonene er og de rekker ikke å få tillit til organisasjonen slik at de slutter seg til, før organisasjonen er borte og erstattet av en ny. Da er det langt bedre å ha en front organisasjon som er kjent, stabil og forutsigbar for massene. Dette gjør også at folk selv aktivt kan oppsøke denne om de ønsker å bidra. Det er derfor viktig å tenke seg grundig om før en velger hva slags front organisasjon en vil starte. Det må være rundt en sak som er varig, og ikke rundt en sak som er populær bare akkurat når en starter organisasjonen, for så å være uaktuell noen måneder seinere.

Oppsummering:

  • En base må være en del av strategien for å bygge, og senere når partiet er stiftet, styrke et kommunistisk parti
  • En frontorganisasjon er et eksempel på en base
  • Rekruttering til det kommunistiske prosjektet fra basen er riktig og viktig. Et sterkt kommunistparti vil være en garantist for en sterkere base.
  • I basen skal alle ha like muligheter for posisjoner og innflytelse uavhengig av om de er medlemmer i den kommunistiske organisasjonen eller ikke.
  • Kommunister bør opprette baser først og fremst sammen med uavhengige. At folk er med i andre partier eller politiske organisasjoner er greit, så lenge de ikke stiller som representanter for disse organisasjonene.

Vil du svare på dette innlegget, eller har du noko anna på hjartet? Send oss innlegg på kontakt@raudtid.no.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *