Debatt: Møt krisen med klassekamp, del 2

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontakt@raudtid.no.


Av ein anonym skribent. Teksten er oppfølgjar til “Møt krisen med klassekamp, del 1”, tidlegare publisert hos Raud Tid.

Som sagt i forrige tekst, ser man nå klart at det foreligger en grunnleggende motsetning mellom kapitalismen og tiltakene som er satt i verk for å begrense spredningen av corona-viruset. Kort sagt hemmer tiltakene den økonomiske veksten som økonomien er avhengig av. Med tanke på at pandemien har vært varslet i 20 år1, og at viruset potensielt kunne vært mye dødeligere enn det er, er det lite systemets forsvarere kan stille opp med i sine forsøk på å uskyldiggjøre overklassen. Overklassens politikere har ikke bare støttet opp om den vekstavhengige økonomien. Den har også bygget ned helsevesenet i sine land og pålagt andre land å gjøre det samme gjennom krav fra IMF.

Konsekvensene av overklassens politikk ser man nå bare begynnelsen på. Etter hvert som flere blir permitterte, innbetalinger til banker og inkassobyrå avtar og aksjekurser stuper, vil krisen øke i omfang og til slutt vil man kanskje havne i en økonomisk depresjon, hvor selv mat blir mangelvare. Før dette skjer gjelder det å bevisstgjøre så mange som mulig om at dette dreier seg om klassekamp fra overklassens side. Overklassens falske fortelling om at det økonomiske systemet vi lever under er en ufravikelig naturlov, ikke et system satt i gang for å opprettholde overklassens makt, må utfordres og overvinnes. At verden drives fremover av frie individers egeninteresse og ikke klassers egeninteresse må avsløres og forkastes.

Med andre ord må man gjøre folk bevisst sin posisjon i systemet, sitt forhold til «eliten» og denne elitens mål. Kort sagt må man gjøre folk klassebeviste. For det er ingen automatikk i at flertallet av befolkningen forstår hva som er i ferd med å bli gjort mot dem. Så lenge (nesten) ingen snakker om klassekamp, mens bare et lite mindretall snakker om fordeling og ulikhet, vil overklassens fortellinger om naturlover og individer fortsette å okkupere flertallets bevissthet.

Siden tiltakene gjør det tilnærmet umulig å møte nye folk ansikt til ansikt er man i første omgang nødt til å ta bruk Internett, som allerede fra før av er sentral i formingen av folks tanker og ønsker. Av den grunn må man gå sammen og danne grupper for fremming av klassebevissthet og spredning av anti-kapitalistisk informasjon, to ting som for øvrig henger tett sammen. Disse gruppene bør i så høy grad som mulig forsøke å koordinere sin innsats, slik at man får dekket en så stor del av offentligheten som mulig. Samtlige kommentarfelt i samtlige nevneverdige aviser bør fylles opp, og man bør presse på for å få inn innlegg på debattsidene til samtlige aviser. I tillegg bør man aktivt argumentere for hvorfor verden befinner seg i en tilstand av klassekamp, eventuelt hvorfor kapitalismen fører oss til helvete, til folk man kjenner i media, partier og i ledelsen i fagforeningene. Det er svært viktig at man før hver gang man skrider til verks innstiller seg selv på å overbevise og påvirke motparten, ikke bedrive selvhevdelse ovenfor og skyldiggjøring av dem man snakker med.

Det er også svært viktig å dra med seg nye folk i bevegelsen, og derfor kan man ikke være for dogmatisk. Som en kjent tysker sa en gang på 1800-tallet, formes mennesket av produksjonsforholdene det lever under, og dagens produksjonsforhold er ikke de samme som for 100 år siden. Bedrifter er organisert på en helt annet måte, og er preget av små enheter fremfor store enheter. I tillegg har barneoppdragelsen forandret seg, slik at man i større grad blir oppdratt til individualisme og i mindre grad til å være autoritetstro enn før. Derfor kan man ikke forvente at millioner av nordmenn kommer til slutte opp under den samme tolkningen av Marx. Ei heller at de som deltar aktivt i bevegelsen har samme syn på f.eks. planøkonomi. Av den grunn må man være fleksible, tolerante og samarbeidsvillige.

Dette betyr imidlertid ikke at man bør unngå å diskutere konkret og visjonær politikk. En diskusjon mellom en sosialist som forsvarer planøkonomi på den ene siden, og en anarkist som argumenterer for arbeiderstyrte bedrifter og direktedemokratisk finanssektor i en markedsøkonomi på den andre, er bare bra om den blir ført fremfor øyne og øre for utenforstående, liberalister eller konservative. En av de vanligste måtene for sosialister å tape diskusjoner om kapitalismen på, er ved ikke å greie å svare klart nok på spørsmålet: Hva er alternativet? Selvrettferdiggjøring av typen «vi kan ikke vite på forhånd hvordan ting kommer til å bli så det er ikke noen vits i å lage noe alternativ» forandrer ikke på dette faktumet. For det er ikke nok å få folk til å se at kapitalismen ødelegger planeten. De fleste ønsker å vite hva alternativet til kapitalismen er, noe som er helt naturlig. For hvordan kan man ønske seg noe annet når man ikke vet hva det andre er? Kan man begjære noe man ikke vet om? For de fleste er svaret nei.

Derfor må man sette i gang arbeidet med utformingen av alternative måter å organisere samfunnet på og fremme disse i offentligheten. At man ikke kommer til enighet, at forskjellige grupper stiller seg bak forskjellige alternativ er noe man kan forvente, men ikke et stort problem. Folket vil selv avgjøre hvilket alternativ som blir gjennomført når tiden er inne for det. Hvis de får presentert noen alternativer da vel og merke.

Det må også nevnes at det er viktig at man også støtter opp om deler av det som fremmes av stortingsopposisjonen i disse dager, og at man i tillegg fremmer flere krav og presser på for at opposisjonen tar til seg disse. For det første bør man fremme et forslag om at staten garanterer for innbyggernes matsikkerhet ved i første omgang å kjøpe og bygge opp et matlager. Dette da vi står ovenfor en økonomisk krise som kan bli den verste i historien, en krise som vil være veldig farlig for folk i et land hvor 70 % av maten importeres. For det andre bør man kreve at staten oppretter arbeidsplasser som styres av arbeiderne som tiltak mot arbeidsledigheten. For det tredje bør man kreve en omlegging av økonomien som i første omgang innebærer gjeldsreduksjon og gjeldssletting, samt gradvis avvikling av inkassobransjen.

Enkelte tenker kanskje nå at dette høres vel og bra ut, men hvordan får man gjennomslag for disse ideene bare ved å skrive og snakke? Pressmidlene man har i dag er sterkt reduserte da det er blitt vanskeligere å gå til streik og umulig å demonstrere. Derfor er man nødt til å finne andre løsninger i mellomtiden. Det mest åpenbare vil være organiserte trusler om betalingsnekt. Altså at man truer med å nekte å betale banken, huseier, inkassoselskaper og andre instanser som krever penger. Kravene vil i første omgang være reduserte fradrag, redusert husleie og fjerning av gebyrer. På sikt bør målet være å demokratisere hele finansnæringen slik at befolkningen bestemmer hvilke prosjekter overskuddet av menneskelig arbeidskraft skal investeres i. Hva som skal produseres med andre ord.

For å gjøre trusselen om betalingsnekt til et effektivt våpen kreves det imidlertid at folk er villige til å være med på det og organisere seg. Dette fører oss igjen tilbake til klasseperspektivet og klassebevissthet. Folk må gjøres bevisste på hvordan velferdsstaten ble til. Hvordan velferdsstaten ble til etter klassekamp og streik, og at denne kampen i første omgang var ulovlig.

1 Frank Snowden, «Vi har blitt advart mot dette i 20 år!», Klassekampen, 4. april 2020.


Vil du svare på dette innlegget, eller har du noko anna på hjartet? Send oss innlegg på kontakt@raudtid.no.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *