Pandemi, økonomisk krise og muligheter for et bedre samfunn

Raud Tid er ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontaktraudtid@gmail.com.

Av Mats Alfred Olsen.

COVID-19 – den mest alvorlige pandemien den vestlige verden har opplevd siden spanskesyken i 1918-1920. Krisen er dramatisk, spesielt i de landene hvor dødstallene har blitt store og helsevesenet mer eller mindre har brutt sammen, men den har også gått hardt utover den kapitalistiske økonomien.

På en måte kan en si at pandemien kom på verst tenkelige tidspunkt ut fra et økonomisk perspektiv. Kapitalismen gjennomgår sykliske kriser med mellom 8-12 års mellomrom. Dette har vært fast i hele kapitalismens levetid.

Styrken på krisene varierer. Det er flere ting som spiller inn på hvor dyp hver krise blir. Eksempelvis la de massive ødeleggelsene etter 2. verdenskrig grunnlaget for en periode med gjenoppbygging og med kriser av mindre dybde enn tilfellet var før krigen. Forrige krise var i 2008.

Det er med andre ord nå gått 12 år siden forrige krise, og slik sett har verdensøkonomien vært overmoden for en syklisk overproduksjonskrise, før pandemien brøt ut. At en ny krise har vært på trappene har ikke bare vært kjent og ventet for oss marxister, også borgerlige økonomer og kapitalister som har fulgt med på den økonomiske utviklingen har ventet en “korreksjon” (et begrep som innebærer et lønnlig håp om at krisen blir liten).

En dobbel krise

Det er ganske vanlig under den kapitalistiske produksjonsmåten at én krise utløser en annen. Eksempelvis er det en tendens til at det bygger seg opp bobler i finanssektoren (aksjer, obligasjoner o.l. som blir omsatt for langt høyere pris enn den reelle verdien) — spesielt under høykonjunkturen. Disse boblene sprekker straks overproduksjonskrisen er et faktum og bidrar til å forsterke belastningene av krisa. Dette skjedde i den såkalte “subprime-boblen” i 2008 og  “dot com boblen” i 2000 (jeg har i en annen artikkel på et annet nettsted skrevet mer om disse og andre etterkrigskriser).

Dagens overproduksjonskrise kommer samtidig med COVID-19-pandemien (populært kjent som “koronakrisa”). Dette gjør dagens krise svært alvorlig. Selv uten pandemien var det ventet at dagens overproduksjonskrise ville bli av historiske dimensjoner. Når vi nå får en pandemi med nedstenging av samfunnet på toppen av dette blir det svært alvorlig. For kapitalistene er dette en tosidig sak. Situasjonen for dem ekstremt vanskelig. Her må de nærmest bokstavelig velge mellom pest eller kolera.

På den ene siden må de stenge ned samfunnet og dermed legge ekstra bør til byrden på en kriserammet industri. Alternativet er å ignorere pandemien, med den konsekvensen at tusenvis (antagelig millionvis på verdensbasis) vil miste livet som følge av den massive smittespredningen som vil følge i kjølvannet av en slik strategi. Om borgerskapet velger penger framfor liv, vil helsevesenet kollapse og en vil med stor sannsynlighet risikere opptøyer – siden arbeiderklassen ikke er interessert i å bli ført til slaktebenken for å opprettholde kapitalistenes profitt.

På den annen side kan borgerskapet skylde på pandemien som hele årsaken til krisa, og derigjennom skjule for massene at vi har et økonomisk system som syklisk fører til kriser med massive lidelser for arbeidere og andre fattigfolk. På denne måten kan kapitalismen gå fri, og folket vil tåle større lidelser før de vil anklage staten og kapitalismen.

Den kapitalistiske økonomi går i en syklus

Den kapitalistiske økonomi går i en syklus på fire faser. Hovedfasen er krisen – som både er starten på en fase og slutten på den neste. Etter krisen kommer depresjonen, deretter følger oppgang og til slutt høykonjunkturen. Jeg har tidligere skrevet en artikkel om dette publisert på et annet nettsted som går litt mer i dybden.

Profittratens fallende tendens

Noen marxister tror at overproduksjonskriser ikke finnes og at de økonomiske krisene kan forklares med profittraens tendens til å falle (bedre beskrevet som profittratens tendens til å minke). Dette standpunktet uttrykkes bla. i Mikael Lyngaas sin tekst “Korona kutter kapitalismens gardiner”.

Profittratens tendens til å minke ble beskrevet av Marx i hans hovedverk kapitalalen. Veldig kort forklart går teorien ut på at mengden profitt kapitalisten får ut fra mengden penger investert stadig blir mindre – den minker. Sagt på en annen måte må kapitalisten stadig investere større mengder penger for å få den samme mengden profitt som før. Årsaken til denne tendensen er at mer og mer av produksjonen gjøres av maskiner, og mindre og mindre av mennesker. Profitten kommer av verdiskaping og siden det bare er menneskelig arbeid som skaper verdi så tørker profittens kilde inn.

Dette er en tendens. Marx beskriver også motvirkende tendenser som gjør at det unntaksvis kan være motsatt i perioder, men over tid så gjelder tendensen om at profittraten minker. Årsaken til profittratens tendens til å minke og til de sykliske overproduksjonskrisene er den samme:

For å hevde seg i konkurransen må hver enkelt kapitalist drive stort og rasjonelt. Færrest mulig arbeidere må produsere flest mulig varer. For å være med i konkurransen må kapitalistene stadig effektivisere og utvide produksjonen sin. Når alle kapitalistene gjør dette så blir forholdet penger brukt på lokaler, maskiner og råvarer (konstant kapital) vs. arbeidere (variabel kapital) endra til at mer og mer går til den konstante kapitalen, og mindre til ansatte. Med andre ord, profittraten minker. (Bare arbeidskraft skaper verdi — konstant kapital kan dermed bare overføre “død” verdi. — Red) Samtidig øker den totale produksjonskapasiteten, og da får vi overproduksjonskriser. 

Etter krisen er forholdet mellom konstant kapital og ansatte slik at det er enda mindre relativ del av verdien på varene som blir laget av mennesker enn før krisen, siden de minst effektive kapitalistene er de som dukker under først i krisen.

Årsaken til profittratens tendens til å minke og til de sykliske overproduksjonskrisene er altså den samme, men resultatet er todelt. Det er altså ikke slik at profittratens tendens til å minke forklarer de sykliske krisene. Like lite som de sykliske krisene forklarer profittratens tendens til å minke.

Klimakrise

Mange av tiltakene for å stoppe spredningen av COVID-19 har vært effektive, med tanke på å nå klimamålene statslederne har pratet om så lenge. Tiltakene som begrenser reising med høye CO2-utslipp har merkbar effekt. Disse tiltakene har, foruten å redde mange liv gjennom å hindre smittespredning, også forbedret luftkvaliteten mange steder, og spart titusenvis av liv som ellers ville dødd som følge av forurenset luft.

En justert form av disse tiltakene burde vært innført for mange år siden, ikke først og fremst for å redde tusenvis av liv på grunn av bedre luftkvalitet i storbyene, men først og fremst for å hindre klimakrisen som er i ferd med å utfolde seg foran øynene våre. En klimakrise som truer vårt, og et hav av dyrearters eksistensgrunnlag.

Mange håper på at tiltakene og erfaringene med bekjempelsen av COVID-19 skal føre til en permanent endring som kan bidra til å avverge klimakrisen. Er dette realistisk, og i tilfellet under hvilke omstendigheter?

Kapitalismen og klima

Kapitalismen kalles det økonomiske systemet som hersker i verden i dag. Dette er et system som baserer seg på en “markedsøkonomi” hvor varer omsettes på et mer eller mindre åpent marked, og hvor en har rike personer med kapital (kapitalister) som investerer i produksjon med sikte på å tjene penger. Kapitalistene vil kun ta seg bryet med å investere i produksjon, om resultatet er at de får mer penger ut enn de putter inn — det må være profitt. Hvis ikke vil kapitalistene heller bare putte pengene i madrassen.

Som vi ser er altså kapitalismen et økonomisk system som er drevet av profitt. Det må være økonomisk vekst. Hva som blir produsert under kapitalismen bestemmes av hva en kan få profitt på å produsere.

Masseturismen er en klimaversting med lange flyreiser – noen ganger kombinert med reise med forurensende cruiseskip. Dette er luksus for de rike i verden som forpester og ødelegger klimaet til oss alle, og ikke minst de som kommer etter oss. Vi har i over 30 år vist at CO2-utslippene fra disse reisene vil ødelegge kloden om de fortsetter, likevel har masseturismen bare økt i omfang. Årsaken er at masseturismen skaper profitt, og dermed “holder hjulene i gang” i den kapitalistiske økonomien. Kort sagt trumfer kapitalismens profittbehov hensynet til å ikke ødelegge klimaet på kloden. Økonomisk er dette logisk — ut fra alle andre hensyn er det høl i hue.

Sosialisme

Løsningen må være at økonomien underordnes en samfunnsmessig plan hvor alle hensyn blir vektet opp mot hverandre. I et slikt system, vil ikke turisme som ødelegger jordas klima være et mulig gode for et priviligert mindretall. Der vil all turisme bli for alle og underlagt hva som er forsvarlig ut fra klima og andre hensyn. For eksempel må transporten være klimanøytral. Primærbehov må overordnes luksusbehov. Luksus for noen få må underordnes primærbehovene for de fattige massene i verden.

Marx snakket om kommunismens første og andre fase. Den første fasen er den som seinere har blitt omtalt som den sosialistiske fasen. Dette er en overgangsfase fra kapitalisme til kommunismens andre og endelige fase (det Marx også kalte “frihetens rike”). Mange drømmer om at overgangen fra kapitalisme til sosialisme kan skje fredelig. Dessverre har dette forblitt en drøm som de stedene den har blitt prøvd aldri har lykkes. Tvert imot har konsekvensen enkelte steder blitt et mareritt med militærdiktatur og henrettelser av revolusjonære (jfr. Feks. millitærdiktaturet som ble innført i Chile i 1973). Skal vi kunne endre på samfunnet, så må vi ta utgangspunkt i verden slik den faktisk er, og ta de nødvendige beslutningene, selv om vi skulle ønske enklere valg var mulig.

Hvis en er ute på tur og går etter kart, så vil en unngå stupene, selv om det medfører lange omveier. Av en eller annen grunn er det svært mange som tenker annerledes når det gjelder politikk. Her velger folk å sette rett utfor stupet, fordi de ikke har lyst på alternativet. Kommunister tenker i motsetning til dette vitenskapelig, og innser at dersom en virkelig mener revolusjon er nødvendig, så må en innse at det mest sannsynlig bare kan skje ved bruk av vold. Dette er ikke fordi kommunister ønsker vold, men fordi en må være forberedt på det en mest sannsynlig vil stå overfor.

Kommunisme

Målet er kommunisme. I motsetning til hva mange tror, så er ikke kommunisme et samfunn med en sterk stat. Tvert Imot er det et samfunn uten noen stat, siden staten i essens er et voldsmonopol for en eller flere herskerklasser. Karl Marx kalte kommunismen for “frihetens rike”. Dette er et samfunn hvor produksjonen skjer ut fra menneskets iboende ønske om å forme omgivelsene rundt seg — menneskets ønske om å produsere. Ikke for profitt, men for å skape et bedre samfunn.

Med moderne teknologi har vi muligheter i dag som Marx aldri kunne forestille seg med tanke på effektiv og demokratisk organisering av samfunnet. Det er bare fantasien som sette grenser. Når milliarder av hoder settes fri fra kapitalismens skranker, vil vi få et skred av gode forslag på hvordan vi kan skape bedre samfunn innenfor de rammene som kloden vår setter. Krisene som rir kapitalismen er dramatiske og medfører elendighet for masser av folk, men gir samtidig håp om et samfunn fritt for undertrykking, fattigdom og nød. Et samfunn som tar vare på jorda vår og overleverer den i minst like bra stand til neste generasjoner som den var da vi kom.

“Vi har en verden å vinne
og ikke en time å miste.”
— Rudolf Nilsen

________

Vil du svare på dette innlegget, eller har du noko anna på hjartet? Send oss innlegg på kontaktraudtid@gmail.com.

One Comment on “Pandemi, økonomisk krise og muligheter for et bedre samfunn”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *