Debatt: Møt krisen med klassekamp, del 1

Raud Tid ønskjer å vere ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontaktraudtid@gmail.com.

Av ein anonym skribent.

Siden finanskrisen i 2008 har flere advart om en kommende økonomisk krise som kan lede til en depresjon på linje med den etter børskrakket i 1929. Disse spådommene har eksplodert i takt med spredningen av corona-viruset. Det er også vanskelig å se for seg annet enn økonomisk nedgang de kommende årene, all den tid det foreligger en grunnleggende motsetning mellom kapitalismen og tiltakene som er satt i verk for å begrense spredningen av viruset.

Økonomien i kapitalismen er avhengig av vekst for ikke å bryte sammen, og for å oppnå vekst er den avhengig av akkumulasjon, en form for sirkulasjon. Tiltakene mot viruset innebærer at folk blir hindret fra å sirkulere. Bedrifter blir rett og slett forhindret fysisk fra å virke og bidra til vekst, og ingen krisepakke i verden kan gjøre noe med dette med mindre den inneholder en oppheving av krisetiltakene.

Dette misforholdet mellom krisetiltakene og den vekstavhengige økonomien, viser klart og tydelig hvor lite fleksibel kapitalismen er. For kapitalismen, som påstås å gi oss frihet og valgmuligheter til å gjøre hva vi vil, gir oss ikke mulighet til å gjennomføre politikk som bryter med målet om økonomisk vekst. Den setter opp en økonomi som i sitt vesen er narkomant, og dermed totalt ufleksibelt.

Det samme misforholdet kan man se i forbindelse med klima- og miljøproblemene, som i motsetning til coronaviruset ikke er like inngripende i vestlige folks hverdag. Foreløpig. Derfor bør man ikke nøle med “å utnytte situasjonen” og “slå politisk mynt” på den, som borgerlige moralister vil komme til å påstå mens de roper ut om statlige subsidier til seg og sine egne bedrifter, som om krisepakker ikke var politikk. Man bør ikke vente til at klimaforandringene har rasert verden med å påpeke det høyst problematiske med å leve i et vekst-basert økonomisk system. Og siden det ikke er nok bare å påpeke hva som er galt, er vi også nødt til å fremme alternativer.

Et slikt alternativ kan imidlertid ikke begrenses til å gjøre slutt på vekstnarkomanien. Menneskets historie er ikke en godnatt-historie fri for vold, utbytting og undertrykkelse, selv om tidligere systemer ikke har vært avhengig av økonomisk vekst. En planøkonomi styrt av despotiske exkapitalister, hvor behovet for vekst er byttet ut med denne overklassens private behov, vil være enda verre enn det vi har i dag. Derfor må et forslag til alternativ organisering av økonomien, ta sikte på å avskaffe klassesystemet.

Å avskaffe både kapitalismen og klassesystemet det er basert på, er dog ikke gjort på en dag. Og som de fleste som har argumentert for dette vet, er det ikke lett å overbevise folk om at det de har levd under hele sitt liv kan byttes ut med noe annet. Av den grunn må man fremme både konkret politikk og visjoner.

Enkelte tenker kanskje nå at dette er en umulig oppgave, en oppgave for folk som driver med politikk på heltid, eller at det er en blindvei da hverken partier som Rødt og SV eller fagforeningene har gjort det fra før. Det er imidlertid feil. Fagforeningene og partiene er integrert i den samme vekstavhengigheten som næringslivet, og er derfor ute av stand til å gjøre noe med fremme radikale forslag. Rødt, f.eks. er redde for å skremme vekk sine nye velgere og medlemmer, som finansierer privatøkonomien til stadig flere i partiet, mens fagforeningstoppene i økende grad forholder seg til medlemmene som om de var kunder.

Denne teksten er en oppfordring til tilhengere av et demokratisk alternativ til kapitalismen om å gå sammen og samarbeide for å få satt fokus på umuligheten av å fortsette å leve i vekstnarkomanien, og å fremme debatt om alternativ økonomisk politikk. Som en start bør man ta til orde for sletting av gjeld, et tiltak som må være en del av ethvert moderat klassekompromiss i vår tid. En måte overklassen fører klassekamp på i dag, er gjennom å forgjelde stater som så må kutte i velferdsgoder underklassen har kjempet frem.

Innenfor rammene av det parlamentariske demokratiet bør vi derfor ta til orde for at staten pålegger bankene å slette gjeld. Dernest bør banker og andre større finanskonsentrasjoner settes under statlig administrasjon, og på sikt underlegges demokratisk styring, slik at folket stemmer over hvilke prosjekter som skal gies ressurser og dermed realiseres. En demokratisering av produksjonen er en forutsetning for å sikre at en overgang fra kapitalisme til et annet system ikke ender opp i et nyt klassesystem. Organisering av finans (overskudd av menneskelig arbeidskraft) er selvsagt ikke det eneste man må gjøre noe med, og noen linjer utgjør knapt et forslag. Derfor rådes alle gode krefter til å organisere seg for å fylle offentligheten med anti-kapitalisme, klasseperspektiv og alternativer til det vi har i dag.

________

Vil du svare på dette innlegget, eller har du noko anna på hjartet? Send oss innlegg på kontaktraudtid@gmail.com.

2 Comments on “Debatt: Møt krisen med klassekamp, del 1”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *