Korona kutter kapitalismens gardiner

Raud Tid ønskjer å vere ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontaktraudtid@gmail.com.

Av Mikael Lyngaas.

Etter at coronaviruset Covid-19 brøyt ut i Wuhan-provinsen i Kina har verdensmarkedet nok en gang falt tilbake i krisetilstander. Frykten for viruset som siden starten av året har spredd seg med en enorm hastighet har krøplet tusenvis av bedrifter og satt regjeringer verden over inn i krisemøter. Som hastetiltak har flere land begynt å stenge grenser og stanse utenlandsflyvninger for å begrense spredningen av viruset. Den norske regjeringen har vært handlingslammet i møte med den enorme spredningen av viruset og har først nå blitt tvunget til å komme med tiltak.

Det er ikke er ikke bare den norske regjeringen som har vært handlingslammet i møte med virustrusselen. I Italia som nå har overtatt Kina for flest corona-relaterte dødsfall har arbeidere vært nødt til å streike for å kunne holde seg hjemme. Lignende streiker har også forekommet i Spania. Også i Norge har arbeidere merket krisen på kroppen da mange tusen har enten mistet jobb eller blitt tatt dratt ut i permisjon (kun med full lønn inntil to uker). I Norge har arbeidsledigheten  nådd høyder som ikke har vært sett siden 1930-tallet. Dette har overbelastet NAV-kontor og satt mange i en svært sårbar posisjon.

Som et resultat av de mange tusen sykemeldte, smittefaren og diverse tiltak for å begrense spredning har til gjengjeld bedrifter og konserner verden over blitt stengt ned, noe som har resultert i fallende vekst. Istedenfor å tviholde aksjer til “markedets beste” har naturligvis investorer og spekulanter fulgt denne tilbakegangen nøye og forårsaket en dominoeffekt av panikk-salg av aksjer for å ta ut pengene mens det enda er verdi i dem. Dette har gått hardt ut over store multinasjonale selskaper som Apple og Google.

Krisa i Norge har blant annet tatt form av et kraftig børskrakk, noe som DN omtaler som “det største børsfallet siden 1987”, altså verre enn krakket i 2008. Krakket sammenfalt med et plutselig fall i oljeprisen dagen før. Her til lands var de første bedriftene som kjente trykket fra aksje-panikken DNB, Aker BP og BW Offshore, noe som Solberg-regjeringen i sin krisepakke har forsøkt å stanse ved å spe på med penger til alle bedrifter som går i underskudd, samt ti milliarder kroner til kutt i arbeidsgiveravgifter.

Selv om økonomer tidligere i år har forventet en krise så var det svært usikkert om det kom til å ta form av et børskrakk eller en rask devaluering av den norske krona. Lite visste de om at børskrakket skulle brake løs samtidig som den norske krona begynte å falle i verdi for fullt. Selv om den norske krona har vært svak i lengre tid så falt den forrige uke 25% mot euroen og 29% mot dollaren. Uroen i markedet har gjort slik at den norske kronen er, ifølge NRKs økonomikommentator “verdens minst populære valuta akkurat nå”. Kronens verdi er mye knyttet opp mot olja som igjen har falt kraftig på markedet som følge av priskrig mellom Russland og Saudiene, og senere USA. Dette har Financial Times meldt som den største oljekrisa på 100 år.

Selv om økonomien påvirkes av en myriade av faktorer er den fortsatt bestemt av visse lover som leder til gjentagende tendenser. En av disse tendensene, kanskje til og med den viktigste, er profittratens fallende tendens, teoretisert av Marx i tredje bind av kapitalen som vi finner hos Marxs tredje volum av Kapitalen. Andelen konstant kapital, altså maskineri og ressurser, øker stadig på bekostning av verdiskapende variabel kapital, altså folks arbeidskraft. Dette kommer av at kapitaleiere investerer i ny teknologi slik at de kan produsere mer enn før og selge varen de produserer billigere enn de andre konkurrentene. Etter en slik økonomisk boom blir andre selskaper tvunget til å produsere billigere og ta til seg ny teknologi noe som igjen fører med seg et fall. Denne teorien forklarer hvordan den endeløse søken etter profitt og vekst sammen med konkurranse fører til en sterk stagnering med jevne mellomrom, noe som sender hele økonomien inn i en krise.

For kapitaleiere stiller slike kriser viktige ultimatum. Hvordan øker man profitten når alt går galt? I Norge, som andre steder har, som vi har vist tidligere har regjeringer gitt enorme skattekutt til bedrifter og eiere, men dette er i seg selv ikke nok for å få dem ut av krisen. Et annet middel er å senke lønninger, gi ansatte sparken eller å intensifisere verdiskapninga til de arbeiderne som enda er ansatt. Dessuten å automatisere før konkurrentene sine, selv om dette senker profittraten på lenger sikt. Altså fortsetter den såkalte “boom and bust”-syklusen. Derfor ser vi i Norge, i likhet med andre land, en kombinasjon av overarbeid, underbemanning og underbetaling.

Likevel kan ikke krisa utelukkende bli sett på som et resultat av profittratens fall ettersom tusenvis av arbeidsplasser nå står tomme og verdiskapende arbeid har blitt satt på vent verden over. Mange hevder derfor at krisa simpelthen vil gå over når antall syke og smittede begynner å gå ned, men at verdiskapende arbeidsplasser igjen er nok ikke i seg selv nok til å få verdensmarkedet ut av krisen. Som økonomer har spådd i lang tid er nok dette bare starten på en større økonomisk resesjon.

Krisa som den norske regjeringa nå befinner seg midt opp i har blitt håndtert på svært urovekkende vis. Mens arbeidsgivere, flymoguler og andre topp-folk får millionkompensasjon står arbeidere på egne ben. Regjeringen har gang på gang poengtert at situasjonen vi nå befinner oss i må overkommes gjennom kollektiv dugnad. Samtidig som Solberg-regjeringen preker om hvordan arbeidsgivere og arbeidere står samlet og solidariske i kriser går det nå opp for stadig fler at det finnes dype klasseskiller i samfunnet. Her går det også opp for flere hvilken klasse den borgerlige regjeringen stiller seg bak mens flere titusener nordmenn nå står med lua i hånden i møte med underbemannede NAV-kontor.

Samtidig som korona-pandemien kan være med å politisere store deler av samfunnet, må vi også være oppmerksomme på hvilke krisetiltak som blir iverksatt, og hvorvidt stater sentraliserer makta for å håndheve disse. I Norge har det blitt iverksatt en ny kriselov hvor regjeringen får fullmakt til å innføre lovstridige tiltak på over seksti lover, da inkludert arbeidsmiljø- og kommuneloven. Her ønsker altså regjeringen å sidestille lokaldemokratiet i kommunene for å f.eks omdisponere arbeidskraft, noe som LO-leder i Trondheim John Peder Denstad omtaler som “en lov som kan rive ned rettigheter arbeidsfolk har brukt et århundre på å bygge opp”.’

Selv om loven bare skal virke i en måned er det urovekkende at denne loven kom gjennom Stortinget, som i praksis gjør dagens regjeringen til den mest autoritære vi har hatt i fredstid. Forslag om fullmaktslov er ikke noe nytt, men noe som den blå-blå regjeringa har forsøkt å få igjennom i både i 2018 og i fjor, der de ble stemt ned. Selv om regjeringens forslag om fullmakt på alle områder frem til 2021 ble avverget så skal vi ikke se bort fra at vi befinner oss i en tid hvor stater forsøker å samle så mye makt som overhodet mulig, noe som vi ikke har en garanti vil ta slutt når pandemien er over.

Når det er sagt er det viktig å huske på at den borgerlige staten i Norge, slik som i resten av verden, nå bruker alt av ressurser på å berge rike kapitaleiere. Mens billioner har flydd ut vinduet fra aksjemarkedene og børsene verden over så setter nå regjeringene i gang enorme krisepakker for å stimulere den skadeskutte økonomien. Dessverre er ikke dette kapitalismens endestasjon. Resesjonen vil gå sin gang, selv om vi enda ikke kan fastslå hvor dypt den vil ramme verdensøkonomien og hvilke konsekvenser dette vil ha for lønnsarbeidere. Enkelte utslag ser vi allerede og det gjør det desto viktigere at vi på venstresiden organiserer en langsiktig kamp mot kapitalismen. Det er likevel ingen tvil om at vi kommer til å se lignende kriser i fremtiden mens kapitalismens gang marsjerer videre, da litt stivere i beina enn tidligere. 

5 Comments on “Korona kutter kapitalismens gardiner”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *